Helt i vest, mot havet, ligger Kvernevik, stedet jeg bor på.
Ytterst fra Smiodden strekker det seg et belte med kystlynghei sør og nordover mot hhv Hafrsfjord og Kvernevik.
Nå holdes det på med rydding av vekster, busker, trær o.a, for i de siste 30 årene, så har det grodd veldig til. Nå ønskes det at naturen skal tilbake til dette landskapet som det engang var.
Dette er et av kommunens få gjenværende områder med sammenhengende kystlynghei.
Her dominerer røsslyngen, bare avbrutt av svaberg, knauser og litt skog mot bebyggelsen.
En turvei fra Hafrsfjord snor seg gjennom hele området og videre mot Viste-vika og Hålandsvannet. Sør for Smiodden ligger Københavnerbukta, som tidligere har vært en lun båthavn helt tilbake i vikingetiden.
I dag er dette en opparbeidet badeplass.
Det er ut herfra at jeg har vært is-bader!
Jeg føler meg veldig priviligert som bor så nær et slikt flott tur-område, og det benytter jeg jevnlig.
Ved Smiodden står monumentet "Brutte lenke" til minne om ulykken med boreriggen Aleksander Kielland i 1980, hvor 123 mennesker omkom. Monumentet er laget av Johannes B. Hellum.
Vi var kun 4 stk som var spreke og modige nok til å ta ut på tur med en værmelding som ikke var så god, men det viste seg å bli en utrolig spennende og fin tur. Til dette vil jeg si, at det er helt riktig at akkurat de som møter opp kommer, ingen tilfeldigheter noen steder eller med noen ting! De som ikke møter, er det ikke meningen skal være med på akkurat dette oppdraget!
Vi startet ut kl. 11.30 og var ikke tilbake i Lomviveien før kl. 16!
Vi gikk først langs turstien ned til Amdal-bukta hvor vi så på den hola som er inni fjellet der. Det blåste veldig og det var høyvann og urolig sjø, så vi våget oss ikke inn i den. Det var glatt på fjellet også.
Men vi satte oss ned og tunet oss inn, og det var mange forslag til hvordan dette kunne ha oppstått, men noen konklusjon trakk vi ikke.
Så gikk vi tilbake på turstien og beveget oss nordover på stien.
Vi stoppet opp i Københavnerbukta, og der ble det tunet inn på litt av hvert.
Det er så fint å gå på tur med en gruppe, fordi vi er så forskjellige og vi oppfatter på hver vår måte, og da blir det så mye å dele med hverandre etterpå.
Vi satte ned en lyssøyle inne i bukta.
Så gikk vi videre opp til hellerisningene litt høyere oppe.
Disse har vært gjemt p.g.a trær og bukser og kratt, men nå som alt er hogd ned og ryddet opp, så kommer de tydelig til syne.
Dette er noen spesielle hellerisninger, så vi sto lenge og prøved å tolke de, og det kom mange forslag.
Så beveget vi oss videre over fjellet, og nå lette vi etter en gammel steingrav som skulle være helt fra jernalderen, og den skulle ligge ved siden av noen rester etter en gammel bunkers fra 2. verdenskrig.
Vi gikk til det stedet jeg fornemmet at det var, vi fant ingen bunkers, men en slags "stein-grav" kanskje, men Wenke fikk en innskytelse om å legge seg ned, og hun opplevde at hun mottok healing derfra!
På veien nedover mot Aleksander Kielland-monumentet, oppdaget Petter en svær, lang "murstein" som lå på bakken. Vi mente at dette kunne være en steinbauta som hadde veltet. Gunnar la seg ned, og han opplevde sterke energier, ble helt fortumlet, og måtte ha hjelp til jording etterpå.
Arnhild la seg oså ned, og kjente med en gang at kroppen reagerte sterk på kontakt med denne steinen. Hun opplevde at det kom ned en sterk kjærlighetsenergi i solild.
Over fjellet kom vi videre til monumentet. De andre hadde aldri vært her før.
Wenke opplevde å se en svær deva som sto over området. Den står nok og vokter og sender healende energier til folk som besøker dette stedet. Det står også en minneplate over de omkomne på fjellveggen under.
Her satte vi også ned en lyssøyle.
Nå var vi te og kaffetørste, og vi gikk bortover mot "tenkebenken" til Arnhild, og vi lurte veldig på om vi fikk plass til alle rompene der!!??
Men det gjorde vi, men det gikk ikke lenge før det stormet og regnet i strie strømmer ned over oss. Fram med regnsett, og noen prøvde også med paraply, men den vrengte seg helt og ble ødelagt!!
Mye latter og lått og løye!
Vi fikk pakket inn Gunnar i en anorakk, for han hadde bare dongeri-jakke, og den begynte å bli temmelig våt.
Så gikk vi så raskt vi kunne gjennom en snarvei oppover til Lomviveien igjen.
Derfra kjørte "de våte kråkene" til Viste-hola, ingen sure miner, det var jo herlig, og området trengte en skikkelig skyll etter lysarbeidet vi hadde utført!
Det var noen merkelige energier inne i hola, så her brukte vi en god stund på å jobbe med forskjellige energier, og vi satte ned en lyssøyle også her.
Så kjørte vi litt rundt for å prøve og finne steinkorset som skulle stå på Goa, men det fant vi ikke. Det var svaler som fløy på tvers rett over bilvinduene,fram og tilbake en god stund, vi trodde de ville vise oss veien, men vi var litt usikre på om vi skulle ta til høyre eller venstre. Vi valgte venstre, men det var kanskje et feil valg, for da forsvant de.
Det var helt andre energier i det nye område vi kjørte i nå, i motsetning til energiene rundt Viste-hola.Og vi fant ut at dette området må vi forske litt mer i seinere.
Vi fomla litt rundt omkring, og så blir vi ført tilbake til Goa-området, men vi bestemte å utsette det til en annen gang, og så satte vi kursen mot Krossberg.
Da kristendommen hadde fått fotfeste i Norge,så ble det reist bautaer, ofte med innskrift over de døde.
Deretter begynte de å reise stein-kors, ofte ved eller på gamle gravminner, for å markere den nye troens seier over hedenskapet.
På dette stedet, Krossberg, ble det reist et slikt symbol, og her møttes folk fra Sunde for første gang for å tilbe Kvite Krist under åpen himmel.
Restene av steinkorset fra Krossberg er i dag i Stavanger Museum.
Noen hadde ødelagt og fjernet det opprinnelige korset.
Men muntlige tradisjon om korset levde videre.
Pastor Lutke som bodde i Stavanger på slutten av 1800-tallet, var en kunnskapsrik mann med stor interesse for bl.a kirkehistorie.
Han hadde hørt historien om steinkorset på Sør-Sunde, der folk hadde bøyd kne for Kvite-Krist i takk og bønn.
I 1880 fortale Lutke denne historien videre til en vitebegjærlig 12 års gammel gutt som het Ole Isaksen, og gutten glemte aldri hva denne presten hadde fortalt ham.
I 1920, da maskinmester Isaksen var 52 år, fikk han med seg lokalhistorikeren Anders Bærheim for å lete etter korset.
Først snakket de med eldre folk på Sør-Sunde, og de kunne fortelle om et lite steinhus som hadde stått ved korset, et lite kapell mente de gamle.
Isaksen og Bærheim fant imidlertid ikke spor etter hverken av steinkors eller noe hus på selve Krossberget.
Med stor tålmodighet og mye møye undersøkte de to vennene tomme for tomme ved Krossberget. Helt nede i strandkanten ved Hålandsvannet, 100m fra Krossberg, oppdaget de imidlertid en mistenkelig stein som stakk opp av vannkanten. Steinen ble trukket på land.
Ingen tvil!
De hadde funnet deler av selve korset, men stammen var borte.
Isaksen og Bærheim varslet direktør Petersen ved Stavanger Museum om funnet, og siden ble korsrestene plassert i kjelleren på museet.
Steinkors- forskeren Fridtjof Birkeli har målt korset og funnet ut at det opprinnelig må ha vært 2 meter høyt.
Men det sies ingenting om hvem som har satt opp det steinkorset som står her i dag. Det er mest sannsynlig laget en ny kopi av den opprinnelige steinen.
Så bar det hjemover.....
Vi var oppstemte etter turen, og vi hadde mye å snakke om, så Arnhild inviterte alle på middag. Timene føyk fort, og det gjør det jo i godt selskap, så tur-dagen ble ikke avsluttet før kl.21.44!!!!! TAKK FOR TUREN!!
NB - bilder fra turen finner du i foto-albumet under , se hovedsidene!