SANDSØY

Denne artikkelen er skrevet av Arnhild Yalena Rob i september 2016

Vi hadde store forventninger til denne turen til dette mystiske, spennende stedet ute i havgapet i Møre og Romsdal.

Da vi startet fra Tønsberg var klokka 11.54 og datoen var 20.7.2016=9(numerologisk).

Siden vi synes det er så vakkert over Valdresflya og at vi ville via Bessheim (hvor Esoterisk Norden hadde samling i 2011) og i nærheten av krone-chakraet i Tyrens Hjertelinje, som ligger i Jotunheimen, så ble det en omvei for oss. Det var ikke mulig å få overnatting i dette område, så vi hadde bestilt en campinghytte i Kvam.

Men vi vet, at vi kommer akkurat til de stedene vi skal, så vi bare nøt turen.

Vi kjørte via Drammen, Hokksund, Fagernes, Beitostølen, Bessheim, og tok ned til Sjoa og Kvam.

Det viste seg at vi hadde bestilt hytte på et Pilgrims-overnattingssted, rett ved en kirkegård og kirke.

Neste dag gikk ferden videre, via Åndalsnes, Molde - vi kjørte hele tiden på gps mot Sandsøy (trodde vi!!). Så kom vi til ferjeleie ved Sumulen, og der gikk det ferje til Orta, Finnøya, Sandøya og Ona. Det var hele 2 timer til ferja gikk, det var +30 gr og steikende sol.

Det var dessverre ingen steder hvor vi kunne komme ut for å bade, men vi hadde litt brød og pålegg igjen, så vi satte oss i veikanten og spiste litt.

Vi hadde noen diskusjoner, for vi så at det mangla en S i Sandøy. Når vi hadde googlet dette, så kom det opp så mange alternativer, både med og uten S i midten, men vi ble enige om å glemme den manglende S`n, dra ut til denne Sandøy og overnatte der, okke som!!

Da vi endelig skulle ombord i ferja, så lurte vi litt, for noen rygga inn og andre kjørte inn på vanlig måte. Men dette ble vi jo vant til, det kom an på når du skulle av båten.

Vi gikk opp i salongen og fikk oss svela og kaffe via selvbetjening. Da vi skulle betale, så plumpa jeg bare ut med at vi hadde lurt på om vi var på vei til den riktige Sandsøy.

Kapteinen kom akkurat da, og han hørte hva vi sa, og det var det altså IKKE!! Han var fra Sandøy, og der var det hverken noen Dollsteins-hole, noen overnattingsmuligheter eller spisesteder!!

Han kom med et kart, og hjalp oss virkelig ut av denne knipa, og fant ut hva vi kunne gjøre. Han fikk til og med nøkkelknippe mitt, og var nede og flyttet på bilen.

Det var en helt utrolig tur i dette øy/fjell landskapet, og vi ble vist Ona fyr, som vi kjørte rett forbi.

Vi var innom Sandøy, så vi fikk sett en flikk av denne øya ihvertfall.

Så gikk ferja videre til Finnøy, og der kjørte vi av. Kapteinen sa at om vi kjørte på alt vi kunne, så var det mulig vi kunne rekke en ferje til Myklebust.

Det var et fjordhotell på Finnøy, dette kjørte vi forbi, men vi følte ikke at det var her vi skulle være, så vi peiset på. Det var bare plass til en bil av gangen på veien. En gang sto det en bil og en syklist og pratet midt i veien, og et stykke hadde vi en traktor foran oss. Klokka tikket, og jeg visste at vi ikke hadde nok tid, men kjørte på allikevel med hjertebank.

Båten skulle gå kl. 19.30, og vi ankom ferjeleie kl, 19.31, men der ser vi en ferje på vei inn-----ferja var litt forsinket!!

Vi kom med den til Brattvåg på fastlandet, og vi visste at vi kunne komme med en annen ferje til Halsnøy også, men nå begynte det å bli sent.

Vi ankom dette ferjeleiet, og vi så at det gikk ferje både kl. 22 og kl. 23, men vi visste jo ikke om det var noen mulighet for overnatting der, så vi bestemte oss for å spise litt ved en kafe på ferjeleiet i Sulesund.

Der fikk vi så god hjelp da vi spurte om de visste om noen overnattingssteder. Uoppfordret så ringte han til Halsnøy, der var det fullbooket. Så prøvde han på Sunde Fjordhotell, det var rett i nærheten, og der fikk vi napp. Et japansk ektepar hadde akkurat ringt for å avbestile sitt dobbeltrom, de hadde også kjørt feil, og var kommet så langt på avveie at de ikke kunne rekke å komme dit den kvelden!

Sånn arbeider universet for å gi oss den hjelpen vi trenger!

Det regnet nå, og det gjorde godt å få sove i så fine omgivelser.

Neste dag tok vi ferja til Halsnøy, der var det noen forferdelige dårlige energier, så vi satt og jobbet i bilen hele veien, gjespa og stønnet.

I Larsnes fant vi neste ferjeleie, og der måtte vi vente i 1.5 timer, så vi benyttet tiden til å hvile og meditere litt. Med denne ferjen ville vi til slutt komme oss til Sandsøya med S i midten!!

Det stokk i oss da vi endelig så skiltet med Sandsøy på!!

Vi var andektige mens vi kjørte over den lille brua til Sandsøy fra Vaksa, og vi kjente det godt i magen da Dollsteinen åpenbarte seg for oss for første gang!

Endelig ankom vi Sandsøya, men her var det ikke lett å finne noe overnattingssted. Det lå et hotell nede i sentrum, men det så ut som et spøkelses-hotell, alt var lukket og låst, kun åpent til gjestetoalett/dusj for båtfolket, og all betaling foregikk via konvolutter i postkasse, og vi kunne se at hele området var video-overvåket.

Vi fant et opplysningskilt med telefonnummer til noen få overnattingssteder, men ingen steder var det noen mulighet, de fleste stedene var utleid til utlendinger for lenge siden.

En dame sa at vi måtte gå på butikken, det var derfra alt foregikk, og der fikk vi hjelp. En dame tok en telefon for oss til de som eide "spøkelses-hotellet" og forklarte vår situasjon, og en person ville komme for å møte oss.

Først lurte hun på om vi ikke kunne bo i en leilighet i et gammelt hus ved siden av hotellet. Vi sto og ventet på utsiden mens dama gikk inn der. Hun kom ut igjen og ristet på hodet, og sa at der kunne vi ikke være.

Så gikk hun opp noen trapper på utsiden av hotellet, og ble borte en stund, vi ventet ute. Etter en stund kom hun tilbake og lurte på hvor vi ble av?

Vi gikk inn, og da merket vi energiene med en gang, det bare slo i mot oss da vi beveget oss opp en gammel trapp , vi følte at vi var ute på havet, for det svingte og gynget. En dør sto åpen til det rommet vi skulle ha, rom nr 33 i 3. (9 igjen, jfr. numerologien!) etasje! Visuelt var første-inntrykket ikke galt, stort rom med arker, utsikt mot havnen og havet, rent sengetøy...., men det var så tett der!

Vi åpnet alle vinduene, men det snørte seg sammen i halsen!

"Jeg får ikke puste!" sa jeg til Inger, det svimla, og det var som om vi var ute på havet. Her var vi ikke velkomne!!

Vi kom oss fort ut igjen, og kjørte en runde på øya for å gjøre oss litt kjent.

Dollsteinen hadde vi sett så fort vi nærmet oss øya, og skiltet til Dollsteins-hola hadde vi også sett på veien. Vi kjørte bort der og sto litt på parkeringsplassen. Det sto også et opplysningsskilt litt lenger borte, men det leste vi heldigvis ikke da. For hadde vi visst hva vi skulle begi oss ut på neste dag, så hadde vi kanskje ikke våget!

Siden det ikke fantes noe spisested på øya, så måtte vi til butikken og handle mat før de stengte. Vi hadde kun en lånt vann-koker og 2 Statoil-kopper, så nå måtte vi bruke fantasien. En termos hadde vi også, og så kom Inger på en glup ide, vi kokte opp vann, helte det på termosen og la pølser oppi, og så hadde vi godt tilbehør til dette, og det smakte fortreffelig!

Til neste dag kjøpte vi skikkelig gode fiskekaker, rødbeter, potetsalat, som vi spiste kaldt, kjempegodt det også. Men det kokte egget til frokost måtte vi unnvære.

Nå var butikk-innehaveren alene i butikken, så nå tok han seg tid til mere prat med oss. Vi spurte litt om Dollsteinen, og han sa at vi ikke kunne gå inn i hola uten å ha med guide. Jeg fortalte han litt om det jeg visste, og da spør han meg;"Hvor vet du dette fra da?" "Fra legender o.l" svarte jeg bare.

Da skjønte han at vi var spesielt interesserte, og så forsvant han inn på bakrommet, og kom tilbake med et skriv, som han ga til meg. Det var et illustrert månedskrift, som het Naturen, for populær Natur-vitenskap, utgitt av Hans H. Rush, cand. real., assistent ved den geologiske undersøkelse, datert januar 1877!!

Overskriften var Norske huler - En tur til Dollsteinsholet. Det begynner med:

Ei ved jeg, hvem der siden

Vil have Mod at reise

Den lange Sti og fæle Vei.....

(fra Orkneyinga Saga)

Inni dette heftet sto også legenden som jeg tidligere hadde hatt med i et foredrag jeg hadde holdt om Det norske Pentagram, som omhandlet Dollsteins-hola.

Senere fikk vi vite at mannen i butikken var stedets lokale historiker.

Inger gikk opp på rommet for å koke opp kaffevann, og kom tilbake og sa at det hadde vært en liten hyggelig opplevelse. En mannskikkelse som var veldig ille-luktende og virket truende hadde vist seg, men Inger hadde bare sagt at det er vi som skal være her nå!

Vi spiste, og Inger sa at her må det renses og settes ned en lyssøyle hvis vi skal kunne oppholde oss her. Hun gikk inn, og ble borte så lenge at jeg ble litt bekymret, og jeg tenkte at nå får jeg gå inn og se etter henne.

Akkurat da kom hun tilbake, og hun hadde mye å fortelle.

Først hadde det kommet en guttunge på ca 7 år, og som hadde druknet, til lyssøyla, og så hadde det kommet mange kvinner, som liksom sto og venta på sine fisker-menn. Så ser Inger at det hadde stått et slag akkurat her, og så ser hun at det kommer masse menn og kvinner med båter inn. Alle er veldig skitne, og de går også inn i lys-søylen.

Så kommer det fra en mørk mannsstemme til Inger: "Er du klar over at du sitter på hellig grunn?"

"Nei", svarer Inger.

Så kommer det en masse menn, som kommer hjem fra havet, og de finner ikke sine koner der - det var ikke noen igjen etter slaget. Så går de også opp i søyla.

Inger satt bomfast i stolen mens dette foregår, først etterat alle har gått opp i lys-søyla får hun lov til å bevege seg.

Så blir det sagt:" Her er alle lykkelige, her er alle fra samme slekt!"

Inger hadde gått så dypt, så hun hadde søthunger etterpå. Hun hadde spurt om Krystall-pyramiden skulle settes ned, men da var svaret nei.

Etterpå gikk vi begge to opp, satte oss i hver vår stol og mediterte og renset mer. Det virket som om det ble lettere etterhvert, men da vi prøvde å gå ut av meditasjonen, så kom det igjen. Men da vi skulle legge oss om kvelden, var det blitt mye bedre, og det var jo godt, for vi skulle jo sove her og være opplagte til turen neste dag.

Dessverre så ble puben i 1. etasje åpnet om kvelden, så det ble en del støy og musikk derfra, men vi sov ikke så verst allikevel.

Etterhvert fant vi ut av at på Ørneneset, akkurat der hvor vi var, var stedet hvor Kong Arthur hadde hatt sitt sete. Sandshamn blir også kalt Nesset, og er "hovedstaden" på Sandsøy. Ari-haugene lå rett på oppsiden av der vi bodde, men vi dessverre ikke tid til å utforske dette noe nærmere.

Neste dag opprant med strålende sol, og vi var meget forventningsfulle til hva vi skulle få oppleve denne dagen.

Vi begynte å gå, og vi forsto fort, at vi måtte regne med å klatre på stein mesteparten av tiden. Heldigvis var vi fortsatt uvitende om hvor langt det var.

Etter en liten stund, begynte vi å reagere i kroppen begge to, chakra-systemet jobbet som bare det, men etter et lite stykke, forsvant dette.

I ettertid har vi forstått, og vi nok da gikk på en linje som strekker seg fra Bleika-fjell til Sandsøya.

Turen var hard, heldigvis hadde jeg med staver, vi visste at her kunne vi ikke tråkke feil en eneste gang, for da kunne det gå riktig gæli.

Mesteparten av turen er å hoppe fra stein til stein, innimellom gikk det stier opp eller ned på grass.

Vi møtte en mor og sønn, de hadde kommet en annen vei, de hadde gått over Rinden først, og så bratt ned. Inger og jeg trodde da at vi snart var ved målet, men da fikk vi vite at vi kanskje var halvveis! Det ble verre og verre.

Da vi kommer så langt at vi kan ane inngangen til hola, må vi da klatre 100 m ned et veldig bratt stykke. Vi ble skikkelig svimle begge to av å se ned, og vi skjønte da at her må vi nok dessverre melde pass, vi er ikke dumdristige heller.

Istedenfor gikk vi opp på en jordvoll hvor vi hadde direkte utsyn til inngangen til hola, og i meditasjon utførte vi det lysarbeidet som vi skulle ha gjort hvis vi hadde kommet så langt som til inngangen. Vi opplevde begge to at dette virket bra, så vi var fornøyde med arbeidet.

Så var det bare å snu, og begynne på den lange veien tilbake.

Vi brukte 4 timer på hele turen.

Men 2 Værer gir ikke opp så lett! Inger foran og jeg bak, og jeg måtte sette meg ned når rygg, bein og knær ble for ille, men langsomt skred det fremover.

Da vi endelig kom opp på asfalt igjen, var kroppen min så stiv og ubevegelig at jeg nesten ikke klarte å gå ned til bilen, og jeg sendte en dyp takk til alle englene som hadde "båret meg" og hjulpet meg igjennom dette! 

Vi var så slitne etter turen at vi la oss i 21.30 tida om kvelden.

Energiene var nå fint balansert, men også denne kvelden/natten holdt puben åpent, med skrik, skrål, musikk og slagsmål til morgenkvisten, men vi våknet innimellom, men sovnet fort igjen.

Da vi reiste fra dette stedet, var energiene helt forandret, til det bedre selvfølgelig.

Vi hilser alltid på Devaen som står over stedene vi kommer til, samtidig som vi stiller oss til disposisjon for oppgaver, og denne gangen var det rensing.

Vi føler alltid at vi er beskyttet på bauger og kanter på slike lys-reiser, dører blir bare åpnet for oss, vi møter hjelpsomme og hyggelige mennesker, og vi har en hærskare som følger oss fra de indre plan.

TUSEN TAKK FOR DENNE REISEN!