I FRANS AV ASSISSI`S FOTSPOR

Da jeg kjørte hjemover fra Larvik 21.6, synes jeg at jeg hadde vært borte så lenge, 4 uker totalt, og jeg følte at jeg liksom hadde blitt en annen på denne reisen...................

Fredsenergien, balansen, kjærlighetsenergien som jeg følte meg så forenet med mens jeg var i Assissi i 8 dager, virket fortsatt i hele meg...........

Jeg følte så behov for å stoppe bilen og bare skrive ned det som strømmet gjennom meg, men dessverre så gjorde jeg ikke det, var utålmodig etter å komme hjem nå, men jeg var i en så fin stemning; så balansert, så renset, så mye fred i sinn og sjel. Håpet bare at dette ville vare og aldri forlate meg.....

Det var som om bilen bare beveget seg fremover av seg selv, "ble båret på englevinger", og jeg satt i dyp refleksjon hele veien hjem i 6 timer.





Assissi sett fra tak-terrassen

Vi reiste til Assissi lørdag den 4.6.2010 kl.8.30 fra Gardermoen, en spirituell reise arrangert av Det Gylne Hjerte v/ Susanne og Arvid i Drammen.

Denne gangen var det med en stor gruppe fra Esoterisk Norden, så bare 7 personer var ukjente for oss.

Flyturen tok bare 3 timer, og på flyplassen i Roma sto det en buss og ventet på oss, og det var ca 2 timers kjøring til Assissi.

Vi hadde et stopp på veien, og ble for første gang møtt med den italienske måten å kjøpe en kopp kaffe på; først så måtte vi stå i kø for å bestille og betale i en kasse, deretter måtte vi gå til kaffe-baren hvor vi leverte kvitteringen og måtte stå og se på mens de laget den. Det tok jo sin tid, men kaffen var god den! Mange av oss kjøpte også en skål med oppskåret, forskjellige slags frukter, og dette kjøpte vi mange ganger senere også, kjempegodt!

Ca.kl. 16.30 kom Assissi - høyden til syne for oss, for aller første gang for de fleste av oss, enn 5-6 stk. hadde vært der før. Og vi så MONTE SUBASIO, fjellet hvor Frans hadde elsket å gå turer, meditere og finne fred. 
Med utsikt over den vide dalen nedenfor lå Assissi.

Jeg kjente ingen umiddelbar reaksjon i min kropp, noe jeg vanligvis gjør hvis jeg har levd på steder jeg kommer til i tidligere inkarnasjoner.

Mens bussen beveget seg oppover de bratte bakkene, var vi veldig spente på hva som ventet oss. Vi visste jo at vi skulle bo hos de svenske "søstrene", nonner tilsluttet den svenske Birgitta-ordenen, men noe stort mer visste vi ikke.

Førsteinntrykket da bussen stoppet, var veldig fint, et stort murhus med stor hage med bord og benker overalt kom til syne.

Klara ønsker oss velkommen!

Klara ønsket oss velkommen i form av en skulptur i inngangspartiet, nydelige roser langs hele muren og flotte gamle trær, som kunne svale litt på varme dager.

Arnhild hilser på et av de gamle trærne







I hagen var det utrolig mange gamle og vakre trær, og de var skjønne å sitte under midt på dagen, det var skrekkelig varmt, og selv en soltilbeder som meg klarte ikke å sitte i solen!

Nonnenes rosenhage


Her gikk nonnene og stelte med blomstene hver kveld, de var utrolig frodige og vakre!

Vi ble mottatt av en smilende nonne og gitt nøkkel til rommene våre, en 2 persons heis førte oss en etasje opp, og gjett om vi ble positivt overrasket over rommet og det herlige badet, dette skulle være hjemmet vårt i 8 dager!

Første meditasjon

En time senere samlet vi oss i kjelleren, vi hadde en presentasjonsrunde av deltakerne og gjennomgåelse av programmet, og så ledet Arvid oss gjennom en meditasjon "The Spirit of Assissi".

Frans og Klara var pionerene som nedfelte energiene i Assissi, sammen med Jesus og Maria, som ble til Assissi - Gralen. I nyere tid har Pater Pio, Maxmillian Kolbe og Pater Mizzi kommet til.

Så fikk vi vår første middag hos nonnene i en koselig spisesal, og maten var riktig god. Vi var ikke de eneste gjestene, gjennom hele uka var det også andre gjester som ble 1-2 netter.

Det var 10 indiske nonner som drev stedet, og de var alltid vennlige og smilende.

Etter middag slappet vi av i den nydelige hagen, og jeg tror ikke det var mange som ble sene den første kvelden.

Jeg la meg tidlig, og sov som en stein. Grytidlig neste morgen ble jeg vekket av fuglesang og kirkeklokker, og det var koselige lyder begge deler.
Dette ble til lyder som jeg satte veldig pris på under hele oppholdet.

Morgenstund på terrassen



Det fantes en tak-terrasse med direkte utsyn til den brede dalen nedenfor og også direkte mot San Francesco-basilikaen, og denne benyttet vi oss av flere ganger daglig.

Det første jeg gjorde når jeg våknet var å koke vann i den medbrakte vannkokeren, og så sprang jeg opp trappene lettere påkledt med vannkoker og pulverkaffe, og der "våknet vi opp" hver morgen enn 3-4 stykker av oss.
Det var helt praktfullt å sitte der oppe.....

Så etter dusj og stell, var det lett frokost hos nonnene;hvitt brød, smør og syltetøy i småpakker, mest blåbærsyltetøy, og kaffe, og den var god!!

Etter frokost hadde vi "Hjertemeditasjon" v/Arvid.








Etterpå hadde vi undervisning ute v/Susanne, om Frans og Klaras liv.
Veldig interessant.




Etterpå skulle vi møtes ved trappene ved PORTA MOIANA.

Bymuren snodde seg som et belte rundt byens ytterkant, og det var 5 porter inn til Assissis by.

Porta Moiana lå rett opp i bakken ovenfor klosteret.

Det er masse bakker og trapper i Assissi, det kjentes godt i lår og legger i de første dagene, inntil Arvid og jeg fant ut at vi måtte jo "strekke ut" om kvelden.

Vi pustet og peste oss oppover.

Først skulle vi besøke Fødselskapellet, deretter barndomshjemmet og til slutt Bispegården.

Frans ble faktisk født i en stall, akkurat som en annen kjent historisk person, til tross for at han vokste opp i et fornemt palazzo midt i Assissis sentrum.

Mens moren gikk høygravid utover tiden, kom det en fremmed mann på døren som sa at hun ikke skulle føde i sitt eget hjem, men i en stall.

Moren hadde gjennom sitt liv lært å ikke avfeie merkverdige hendelser, men heller ha en respektfull holdning til dem, så hun ville sove på det.

Neste morgen ba hun hushjelpen om å gjøre i stand det lille uthuset på baksiden av palazzoet hvor dyrene tidligere hadde vært, og hun ga beskjed om at hun ville flytte inn der.

Et par dager senere fødte Donna Pica sin førstefødte sønn, langt over terminen.

Vi kom fram til en liten åpen plass. Langs den ene veggen var en spissbuet, gammel gitterport i jern med tung slå. På et lite skilt på veggen sto det:
PLATEOLA SANCHTI FRANCISCI PARVULI , stallen der Frans ble født.

Arvid kunne fortelle at moren ga ham navnet GIOVANNI, etter døperen Johannes, og Frans ble døpt i domkirken, San Rufino. Faren var borte på forretningsreise.

Da han kom hjem igjen, protesterte han på navnet gutten hadde fått.
Den lille gutten skulle ikke ha et alminnelig kristent navn,nei, han skulle ha et navn som ikke skulle forveksles med noen andre : FRANCESCO - den franske.


Vi gikk inn i det lille kapellet. Et lite steinalter sto innerst i det 6-7 m lange, smale rommet, og det var benker på begge sidene hvor det satt mennesker i kontemplasjon.

Det var veldig fredfullt her inne, til tross for at det var mange mennesker som kom og gikk hele veien.

Rett oppe i gata lå huset hvor Frans hadde vokst opp, og der inne var vi også.

Etterpå gikk vi mot Bispegården, stedet hvor Frans hadde kledd seg naken, og Klara hadde dengang vært vitne til alt som hadde skjedd.

Faren til Frans, PIETRO DI BERNARDONE, hadde anmeldt sin sønn Fransesco for tyveri. Klara var veldig nysgjerrig på det som skulle skje på torget foran kirken den dagen. Hun kunne ikke forstå dette. Frans var jo fra en meget rik familie, noe hun selv også var.

Hun hadde mått Frans noen ganger tidligere, og han likte å tøyse og flørte med jenter. En gang hadde han sagt noe vakkert til henne. Hun hadde følt seg brydd, men hun likte det også.

Han var jo en flott gutt, rakrygget, var alltid i godt humør og alltid fin i tøyet.

En gang for 4 år siden hadde hun sett ham ustelt og sliten i Perugia. Han hadde stått midt i en gruppe med krigsfanger, såret og bundet, på vei til fengselet.

Den vinteren hadde hun også møtt på ham nede ved elven Rivo Torto, og han hadde bukket galant og smilt til henne.

Denne morningen måtte Frans gi en forklaring til biskopen angående det påståtte tyveriet. Frans hadde tatt penger fra farens butikk for å gjenoppbygge en kirke, Guds hus.

Faren til Frans var svært sint og opprørt, og plutselig kom Frans inn i ringen hvor faren sto.

Klara betraktet Frans, og hun syntes at han virket overraskende rolig. Han var flott kledd i en fargerik jakke, bukse og lærstøvler. Rakrygget og med langsomme skritt gikk han fram til biskopen og bukket dypt.

Biskopen sa:"Din far er svært sint og svært opprørt p.g.a deg, Frans. Ønsker du å tjene Gud, må du gi tilbake pengene du tok fra ham. Det er dessuten penger som du ikke ærlig har fortjent, og som Vårherre derfor ikke ønsker at du skal bruke på en kirke.
Din fars sinne vil roe seg hvis han får pengene sine tilbake. Vær ikke redd, min sønn, for den Allmektige vil gi deg i stort mon når det blir nødvendig".

Frans tok fram pengeposen, så på biskopen og sa:

"Han skal ikke bare få pengene tilbake som jeg fikk for varene hans. Jeg gir ham med glede også tilbake klærne jeg bærer!"

Så kledde han av seg, brettet klærne pent sammen og la dem i en bunke.
På toppen la han posen med pengene.

Så snudde han seg splitter naken mot folkemengden og så, henvendt til både biskopen og til de andre på plassen;

"Hør på meg og prøv å forstå.
Inntil denne dagen har jeg kalt Pietro di Bernardone for min far. Men fordi jeg nå har bestemt meg for å tjene Vårherre, gir jeg ham tilbake pengene som han er så bekymret for og klærne som jeg har fått av ham.
Fra nå av skal jeg si: Min elskede Fader, du som er i himmelen, og ikke lenger min far Pietro di Bernardone!"

Faren til Frans vred seg i en grimase.

Han gikk fram til sin nakne sønn uten å si noe,bøyde seg, tok bunken med klær og penger og forsvant med raske skritt.

Biskop Guido gikk bort og la sin kappe over Frans.

Fra denne dagen ble biskopen av Assissi en av Frans sine nærmeste beskyttere.

Han rådet ham og støttet ham til siste dag.

(Å være naken betyr å bryte bånd og begynne på nytt. Men naken er også den som er renset og lutret, den som har skrellet av seg det unødvendige og står igjen med det essensielle).

Selv om folk etterpå betraktet Frans som en som hadde gått fra forstanden, kjente Klara i sitt hjerte at dette ikke var sant.

I årene som fulgte fikk hun bekreftet sin følelse.

Litt etter litt nærmet hun seg Frans. Inntil hun en uforglemmelig påskedag gjorde et valg for livet, hun ble den første kvinnelige fransiskaner.

Noen av oss gikk ned for å se på statuen av Frans som sto i den gamle bispegården.

Jeg oppdaget en hvit folkevogn som var bryllupspyntet, og vi forsto at det foregikk noe inne i den gamle kirken der.

Vi gikk inn, og der var det fullt av mennesker som overvar en vielse.

Forsiktig listet vi oss opp langs siden, og plutselig blir jeg var på mange "olme" blikk mot meg!

Plutselig kom jeg på at jeg ikke hadde dekket til skuldrene, noe jeg hadde gjort hele dagen mens vi var inne på de hellige stedene, men siden det var +39gr.C, så var sjalet tatt vekk for lenge siden mens vi vandret i de varme gatene, og nå hadde jeg dr.... meg helt ut!!!!

Fort kom jeg meg ut, og venninna mi skjønte ingenting, men det fikk jeg jo forklart da vi begge to sto utenfor igjen!!!

Jaja, jeg håper at mine synder er tilgitt nå!

Vi tok oss en velfortjent lunch i skyggen på en ute-kafe på bytorget i Assissi, på Piazza del Comune, og dette ble vårt stamsted under hele oppholdet. Her satt vi 1-2 x pr. dag.


Om ettermiddagen hørte vi på et spennende foredrag som kim holdt om "Messen- en hyllest til den sereminielle hvite magi"- og dette var jo høyst aktuelt for oss siden vi skulle på høymesse i BASILICA DE SAN FRANSESCO dagen etterpå. 

Vi alsluttet dagen med et spesielt rituale - et eksperiment med stjernetegn og elementene i samarbeid, og dette ble en utrolig spennende og sterk opplevelse.

Vi endte til slutt opp med latter - salutt fordi vi kom i kontakt med et dypere lag av Assissi Gralen hvor gleden og latteren befinner seg, og dette var veldig forløsende!!!!

Frans var jo også kjent for å vise en enorm livsglede, og ble derfor også kalt IL GIULLARE, gjøgleren!

Etter frokost neste dag møttes vi igjen med finstasen på ved Porte Moiano for å gå sammen ned til høymessen i Frans sin kirke.

Vi hadde fått opplæring i hva vi skulle si og gjøre, bl.a så skulle vi si "pashe" når vi hilste på de andre i mengheten foran og bak oss under messen.

Vi var redde for at vi skulle ende opp med å si "apashe" - for det var det vi tenkte på for å kunne huske dette.

Men alt gikk vel, også under nattverden. 









To blide jenter på vei inn til høymesse!

Etterpå var det å gå i bare oppoverbakker. Det var arbeide som foregikk i gata, så vi gikk på trange "planker", i lang kø. Det var helt fullt i kirken, så det var mange på vei oppover, og steikvarmt var det!

Svetten rant, vi var trøtte , sultne og tørste, og endelig fant vi en restaurant hvor vi kunne sitte inne med air-condition!

Senere utspant det seg noe som ble til en åpenbaring for meg.
Etter lunchen måtte vi på stamkafeen og ha is og kaffe. Vi sitter og prater og en av de andre betror oss noe fra en av sine tidligere inkarnasjoner, og vi blir sittende og diskutere noe fra Det Nye Testamentet, noe som Kim har vært inne på i et foredrag, om navn og betydning av navnet.

Jeg svarer henne, og plutselig hører jeg meg selv sitte å fortelle noe svært personlig jeg hadde fått i en innsikt en tid tilbake. Dette var uvanlig til å være meg, for jeg liker ikke å dele slike ting med så mange andre (har nok blitt brent for dette i tidligere liv), så dette overrasket meg selv.

Plutselig er det en som sier:"Der står jo Kim!"
Han sto midt på plassen foran oss, og akkurat da vi trengte ham!!!

Kim kommer bort til oss og spør oss hvem vi sitter og snakker om?
"Deg" sier jeg, og så forteller jeg ham om hva vi hadde sittet og diskutert og stiller ham et par spørsmål som han svarer på.
Dette gir dyp mening for meg.

På vei inn i Minerva-tempelet


Rett etterpå bestemmer vi oss for å gå inn i kirken med tempelsøyler rett over plassen, og vi får noen andre turister til å ta bilde av oss........!!

Inne i Minervatempelet

Med en gang jeg kommer inn der, fanger jeg opp Verdensmoderens favnende,kjærlighetsfulle energi.
Jeg setter meg ned og mediterer mens jeg fokuserer på henne.....

Plutselig åpner jeg øynene, snur hodet til venstre, og ser rett på et svært maleri som henger over et alter der.

Da jeg ser motivet, knekker jeg sammen i gråt, jeg gråter fordi jeg får slik en sterk bekreftelse i alle celler i min kropp på det jeg nettopp hadde sittet og betrodd de andre - noe jeg hadde fått innsikt i før jeg reiste til Assissi....

Her på denne veggen henger motivet som vi hadde sittet på ute-kafeen og diskutert!!!!

I Minerva-tempelet






Jeg må gå og sette meg nærmere for å studere bildet nøyere, og da jeg reiser meg og går bort for å holde på alterduken skjer det samme igjen, jeg hulker, og da er det godt å få sitte i en venninnes armer og få det ut!

Jeg var helt utmattet etterpå, for slike følelses - reaksjoner tar på.





Om ettermiddagen hørte vi på foredrag v/Peter om "Hva er en engel", og han tok for seg de 9 engle-hierarkier og fortalte hvor de forskjellige hørte til det det Kabbalistiske Treet. Meget interessant.

Resten av dagen koste vi oss i kloster - hagen og oppe på tak-terassen, der var det vidunderlig å være.

EREMO DELLE CARCERI

PÅ mandagen reiste vi på en meget spennende utflukt, og jeg fikk igjen en meget sterk opplevelse.

Her fikk vi først en grundig innføring om stedet av Susanne.
 Det ble sagt at det sto en kjempe-deva over dette stedet, og det skal jeg si at jeg kom i berøring med!

Ved inngangen til skogen sto det en statue av Frans med en krans over seg hvor alle verdensreligionenes symbol inntegnet.

Frans sto for dialog og forståelse mellom de forskjellige religionenene, og pr. dags dato, så skjer det verdensomspennende dialog - møter og kongresser med de forskjellige religionenes representanter i Assissi.

På veien vi fulgte gjennom skogen, var det en helt spesiell energi, jeg følte det som om vi hadde trådt inn i en annen dimensjon, og dette kan man faktisk se på bildene jeg tok med min mobiltelefon.






Da vi gikk mot klosteret, fikk jeg et så sterkt møte med den svære devaen som sto over området, og i flere minutter ristet min kropp i spasmer. Det var litt av en velkomst!!
Selvfølgelig hadde jeg tunet meg inn på denne da vi ankom stedet, og jeg hadde takket for at jeg fikk komme inn i dens aura.

Dette klosteret ble bygget på 1400 tallet av en fransiskaner som het San Bernardino, og skulle være et minnemerke over Frans sin bønnegrotte.

Her i denne omkringliggende skogen søkte Frans tilflukt fra sin sinte far og her fant han stillhet og kontemplasjon. Han gikk lange fotturer på stiene, og her skulle vi få lov til å vandre nå, fantastisk!!

Men først skulle vi gå ned langs de trange gangene/hulene og komme ut på den andre siden av bygningen.

 

Her sov Frans!



Vi fant stedet hvor Frans pleide å sove, en kort steinhylle, så han kan ikke ha vært noen stor mann.







Utgangen var svært trang, men vi kom igjennom alle sammen uten noen klaustrofobiske anfall!








Vi plasserte Frans sitt tre, et tre som har stått her siden hans tid, helt utrolig!



Lenger borte var det statuer av 3 munker, en lå rett ut på bakken, tror at dette var Frans.







Så kom vi til en åpen plass hvor det sto et alter, og vi satte oss i fjellhyllene og mediterte litt.

Etterpå gikk vi alene og vandret på disse stiene.

Det var utrolig deilig å vandre her i sitt eget tempo.

Solstrålene glitret mellom tretoppene, og jeg følte hele tiden mens jeg gikk der, at jeg vandret rundt i en annen dimensjon.

Masse fuglekvitter og mange steder hvor en kunne sette seg ned å meditere ved et alter.

Mens jeg gikk og ruslet her, så visste jeg bare at dette er ikke første og siste gangen jeg skal vandre her i denne fantastiske fredfulle atmosfæren, tenk å kunne gå her helt alene, uten tidspress, med en skriveblokk under armen, og bare nyte naturen, freden og den kjærlighetsfulle energien som strømte over, under og rundt en.

Ja, jeg skal tilbake neste år, og da med en ukes forlengelse helt alene!

Det var en utrolig vakker og healende energi i denne skogen!

Tusen takk for at jeg fikk oppleve dette!

Så var tiden kommet for å gå tilbake til drosjene som sto og ventet på oss for å kjøre oss videre oppover på fjellet.

Her var det varmt og herlig, for en utsikt!

Vi fant oss en fin plass, la oss helt ned, og så ledet Arvid oss gjennom en vakker Helligåndstjeneste med healing.

Vi ble ett med naturen rundt oss og den store devaen som sto over området her også.

De som ville, vandret så helt opp på den høyeste toppen, hvor det ble sagt at det var en spesiell og sterk innstrømning.

Til tross for at jeg ikke er noen atlet, så bestemte jeg meg for at opp dit ville jeg. Utstyrt med caps, solbriller og en stor flaske med vann satte jeg av sted.

 Utsikten ble bedre og bedre etterhvert som jeg kom lenger oppover, og jeg satte meg ned og nøt den flotte utsikten.

På toppen var det en grop hvor folk satte seg ned for å meditere. Det sto også et stort kors plassert oppe på toppen.

På vei mot Assissi igjen, kjørte drosjesjåføren en omvei og han snakket som en foss og han ville vise oss huset han bodde i, helt ytterst mot bymuren, så den nedturen tok tid, og vi var helt svette i ørene da vi gikk av!

Vi hadde ønsket å sitte der i total stillhet etter opplevelsene vi hadde hatt.

SANTA MARIA DEGLI ANGELI







Om ettermiddagen reiste vi med lokalbussen ned til Santa Maria Degli Angeli.
Denne kirken hadde vi kjørt forbi den dagen vi ankom til Assissi. På toppen av denne kirken står det en enorm gullstatue av Maria.

PORZIUNCOLA

Inni dette enorme bygget, står PORZIUNCOLA, et lite kapell i en stor katedral.

Her bodde Frans med sine brødre, og her ønsket han å dø.
Og her ga Klara sitt liv til Gud.

Susanne ga oss informasjon om stedet før vi gikk inn.

Det er så overveldende inni slike bygg, og det er alltid fylt opp av mennesker som snakker forskjellige språk, og for min del så virker dette forstyrrende, jeg får den aller beste kontakt med det guddommelige ute i naturen, men her er vi forskjellige.

Jeg var to ganger inne i Porziuncola, men fikk aldri sitte ned der, jeg sto og ventet på "sitteplass" lenge, men folk ble bare sittende lenge der.

Etterpå satte vi oss ned på noen benker mens vi koste oss med is i varmen, og det lynte faktisk, vi så lynet i sikksakk på himmelen, og vi ventet på regn, men det kom ikke.

Vi lurte på hvem vi ville tiltrekke i dag, og vips så kom en del av gamlehjemmet på tur!

Den ene satt i rullestol og smattet med leppene mens hun så på at vi spiste is, og vi sa at hun gledet seg sikkert til hun også skulle få, men det fikk hun aldri!

Hun var en nydelig gammel dame med kraftig krøllete hår og flotte egne tenner. Hun satt i rullestol og var veldig preget av leddgikt, men hun fikk gå ut av stolen og gå litt, og da smilte hun som en sol, og vi vinket og lo til henne og sendte varme healings - energier!

De kjekke guttane!



Jeg sa til Gerd at jeg fikk ta et bilde av de kjekke mennene på sykkel i tilfelle venninnene mine hjemme i Stavanger ville spørre om jeg traff noen kjekke menn her nede i Italia, så her er de!!!!!

La Verna

Tirsdag skulle vi til LA VERNA, englefjellet hvor Frans mottok stigmataet sitt.

Under bussturen som tok ca. 2 timer, så fikk vi en presentasjon av Pater Pio v/ Susanne.
Veldig interessant, og vi fikk vite en masse ting om ham.

Da vi kom fram, vandret vi oppover i skogen.

Kjell gikk et stykke foran oss for å forhandle med "småfolket" om stedet vi skulle bruke til meditasjonen.
Han satte fra seg sekken et sted mens han gikk litt videre innover, og da han kom tilbake, lå det to pinner i kors oppe på ryggsekken hans, og det var et tegn fra "småfolket" om at det var o.k at vi slo oss ned der.

Vi la oss ned på bakken i denne vidunderlige bøkeskogen, og vi hadde en dyp meditasjon med overgivelse til den medfølende Kristus kjærlighet.
En fantastisk opplevelse.

Etterpå holdt Susanne et foredrag om "Kristus som verdens forløser" mens vi satt i en mediativ tilstand der ute i skogen.

Da vi var på vei opp mot stigmatiseringspunktet, åpnet jeg meg opp for energiene der og mot den store devaen som står over stedet, og jeg fikk en gjennomstrømning så sterk og kraftig at hele meg rystet i flere minutter, og jeg klarte ikke å gå, måtte bare stå stille .

Det er bare helt vidunderlig å stå i en slik innstrømning, men rystningene det fremkaller kan skremme andre hvis de ikke forstår hva som skjer.

Ved å lytte til Susannes foredrag, så forsto jeg plutselig at Frans virkelig hadde tatt 4. innvielse i denne inkarnasjonen. En slik inkarnasjon er full av lidelser og sykdom, hele den fysiske form skal jo nedbrytes, noe som forklarer alle Frans sine sykdommer og lidelser, spesielt i de siste årene av hans liv.

Denne innsikten overrasket meg, for jeg hadde tidligere fundert over hvor han sto i sin utvikling, da ut i fra de informasjonene jeg da hadde om hans liv, og det var jo ikke så mye.

Fra den lille byen PIEVE DI SANTO STEFANO i Toscana går stigningen slakt vestover mot fjellet MONTE LA VERNA.

De som bor der, kaller fjellet IL SACRO MONTE, det hellige fjellet, og det var her frans fikk sine sårmerker i 1224.

Frans hadde fått dette fjellet i gave av en greve som het ORLANDO CATANI fra Chiusi di casentio, ca. 10 år før han fikk sårmerkene.

Denne greven bodde i et slott, i landsbyen som i dag heter CHIUSI DELLA VERNA.

Dette fjellet var godt egnet for bønn, bot og renselse.

(Her får jeg assosiasjoner til Greven. Han fikk jo mye hjelp av Karl von Hessen som bodde i et slott på Lovisenlund utenfor Eckernførde.Og greven led jo også mye p.g.a smerter og revmatisme.)

STIGMATA

Vi vandret rundt på området, og fikk se alle freskene med malte bilder fra Frans sitt liv, var innom et par Maria-kapeller, og så gikk jeg nedover trappene til juvet hvor erkeengel Michael en gang hadde vist seg.

Da jeg kom innerst inne hvor jeg ble stoppet av en jernport, ble jeg møtt av en så sterk energi som kom i mot meg at jeg ble skubbet bakover i nesten vannrett stilling.

De som sto bak meg, måtte ta i mot meg.

Fortumlet gikk jeg tilbake og sprang opp noen trapper. Der måtte jeg stå for å roe meg ned, jeg følte meg helt omtumlet, og en stemme inne imeg sa at jeg skulle legge meg rett ned i vannrett stilling.

De som hadde stått bak meg, kom springende for å fortelle meg hva som hadde skjedd; jeg hadde nesten ligget vannrett ut i luften, og hadde ikke de tatt i mot meg bakfra, så hadde jeg blitt slått i bakken.

Jeg beveget meg oppover alle trappene, fortsatt med stemmen inne i meg som ba meg om å legge meg vannrett ned.

Da jeg bare hadde en trapp igjen, fant jeg faktisk et sted hvor jeg kunne ha lagt meg ned på en murkant med trær opptil i tilfelle jeg skulle falle ned, men da ingen andre fra mitt følge kunne sees noen steder lenger, så våget jeg ikke å legge meg ned. Det var jo stupbratt ned fra kanten.

En merkverdig opplevelse!

Før jeg gikk ned, tunet jeg meg jo inn på Michael og ba om hjelp til å få renset ut alt det jeg lenger ikke trengte å dra på videre i min åndelige utvikling!

Til slutt vandret vi videre i rolig tempo, og vi fant en ute-restaurant rett ved der bussen skulle komme og hente oss. Der satt de fleste andre i skyggen allerede.

Det ble mye "klabb" og "babb" da vi skulle bestille mat.

Servitrisen kunne ikke engelsk, ingen av oss kunne italiensk

Det varte og det rakk,og så begynte noe av maten å komme. De ved siden av oss fikk det vi hadde bestilt, så det ble levert over til oss. En tallerken hadde hun tatt med seg igjen, og den så vi aldri noe mere til, så en fikk ikke noe i det hele tatt bortsett fra pommes frites .Dette var for det meste "sur" mat og mye  kunne derfor ikke spises av det likevel.
Det ble stadig bytting mellom bordene, noe som førte til mye lått og løye!


Den lykkelige, blide bestemora med ny hatt sitter og venter på maten............

De fikk latterkrampe når det ble så mye surr med bestillingene!

Etter middagen om kvelden, var vi enn 6-7 stk. som gikk opp i byen for å feire at Kine hadde blitt bestemor igjen den dagen.

Det var nesten ingen gjester på ute - restauranten som vi valgte å sette oss ved, og jeg sa at bare vent, så skal dere se, om 5-10 min. så er det fullt her!

Og det stemte, flere og flere kom og satte seg ned der, og servitøren fikk det travelt, og vi lo!

Vi opparbeider noen meget sterke gruppe - energier, og dette virker alltid som magntisme for andre mennesker.

Før vi skulle rusle hjemover igjen, ville vi gå bort til Minerva - tempelet igjen.

Det var stengt nå, men jeg satte meg midt i trappene på utsiden mellom søylene.
Det strømte en så herlig healingsenergi under og over meg, jeg la meg rett ut i trappene, og jeg sa til de andre at nå mottar jeg en kraftig healing!!!

(Nå etterat jeg har kommet hjem igjen, har jeg undersøkt litt rundt dette tempelet.
Det var i disse trappene at Frans likte å stå og tale til folket!

Her står byens tidligste rester, MINERVA - TEMPELET, med sine korintinske søyler, og vitner om byens romerske røtter.Dette tempelet er fra keiser Augustus tid, og det står der og minner om en tid hvor man trodde på andre guder.

Interessant er også trappene mellom søylene.
Normalt er det ved de romerske templer trapper foran søylene, men det var det ikke plass til i Romer - tidens Assissi, hvor byen var bygget på terasser.

Da Umbrien ble kristen, ble tempelet til en kirke, og siden til en markedsplass med boder, inntil den igjen ble en kirke.

Kirken heter i dag SANTA MARIA over Minerva, og er innvendig i barokk - stil.

Tempelet er bygget i år 0, bygget av romerne på keiser Augusts tid.

Minerva var opprinnelig en etruistisk gudinne.

I år 241 f.Kr. erobret romerne byen Falerii i Etrurien og hjemførte herfra en statue av minerva - "Minerva Capta", som ble oppstilt i et tempelet på Monte Celio, en av Rom`s syv høye.

Hun sidestilles med den greske Palla Athene, var datter av Jupiter og gudinne for visdom, krig, kunst, vitenskap og kvinnelighet.)

(Lagt til i november 2010, jeg leser nå en bok som har tittelen:"Marias lære" av Hans Lyngaard, og boken beskriver hans reise langs Jomfru Marias pilgrimsrute, og her finner jeg flere opplysninger om dette tempelet:

"Tempelet er bygget i det første århundrede før Kristus. Etter restaureringen i det 16. og 17. århundrede, ble den indre celle innviet som kirke med navnet Santa Maria sopra Minerva (Skt. Maria over Minerva).
Maria forteller til forfatteren:"Her lå det et tempel, da jeg var her. Dette er mitt sted". Hun fant velbehag i tempelet og velsignet det.
Dette er likevektens sted mellom den mannlige San Francesco - kirken og den kvinnelige Skt. Clarakirke. Et møtested for munker og nonner, for Frans og Klara. DET ER HJERTET I BYEN!
Iflg Maria har det hellige stedet som Minerva - tempelet ligger på, vært kraftsenteret for hele byens oppbygning.
MINERVA, den romerske gudinne, var gudinne for kunsthåndverk og for kamp. Den underlige sammensetning henger kanskje sammen med at to gudinner er slått sammen. Den italienske gudinne for kunsthåndverk, Merva, og den etruskiske gudinne for kamp, Minerva. Noen mener at den etruskiske Minerva i virkeligheten er Athene - overlevert av grekerne".)...........

Onsdagen følte jeg behov for bare å være litt alene og vandre rundt litt i mitt eget tempo og å få sitte litt alene i Minerva - tempelet.

De andre hadde først en meditasjon "Overgivelse til The spirit of Assissi" v/Arvid.

Deretter gikk de fleste andre samlet til SAN DAMIANO, Klaras kloster. Susanne holdt ogs et foredrag om Klara der.
Så hadde de omvisning i klosteret v/Arvid.

Jeg gikk alene til Klaras kirke hvor også klarissene bor i kloster.
Jeg var også nede i kjelleren og så hennes balsamerte legeme, det virket som om hun hadde vært en stor og kraftig kvinne.Her var det også et lite museum, bl.a med noen av Klaras klær, hennes hår m.m.

Det var også noe som foregikk på torvet denne dagen med mange mennesker, men jeg forsto ikke helt hva det dreide seg om.

Jeg traff på gjengen midt på torvet senere, der de satt på en ute - restaurant og hadde lunch.

Kl. 18 samme kvelden møttes vi igjen ved fontenen foran Klaras kirke, og vi skulle være med på en  vespa, en kveldsmesse i Klaras kapell.

I løpet av Klaras liv ble det grunnlagt 24 klostre i hennes navn.

I 1265, få år etter hennes død, sto den gotiske kirken CHIESA DI SANTA CHIARA ferdig i Assissi.

Susanne fortalte at vi kunne legge bønne - lapper i en kasse inne i kirken, og klarissene ville da legge disse bønner frem for Kristus, og etter 3 dager så kunne kanskje bønnene bli oppfylt hvis dette da var Guds vilje.

De fleste av oss la ned flere lapper i kassen med ønsker om at venner og familie skulle bli helbredet for sine sykdommer og plager.

Klara ble nonne i år 1212.

Hun flyktet til PORTIUNCULA - kapellet ved hjelp av noen mindrebrødre (dette ble Frans sine munker kalt), og Frans fulgte henne til  benedikterklosteret SAN PAOLO DELLE ABADESSE litt senere på natten.

Han mente at det ville være tryggere for henne her.
Klaras flukt var jo en skandale for hennes adelige familie.

Etter en stund roet situasjonen seg i familien, og Frans ba da om tillatelse til å la Klara flytte inn i SAN DAMIANO, som var eid av benediktermunkene.

Andre kvinner sluttet seg til henne, bl.a to av hennes søstre, og senere også hennes mor.

I den første fasen ble de kalt DE FATTIGE DAMENE.
Etter Klaras død ble de kalt klarisser.
Klara og hennes søstre fikk den innadvendte, kontmplative rollen i fransiskanerbevegelsen.

KLARA

Frans og Klara hadde et nært forhold bygd på gjensidig beundring, respekt, kjærlighet, og begge hadde en ekte dedikasjon til sin livsoppgave.

I 800 år har spørsmålet om deres intime forhold eller ikke ikke latt seg besvare.
Forfattere og regissører har hatt ulike teorier.
Dokumentasjon bekrefter at de møttes ved flere anledninger, i følge med Klaras venninne Bona di Guelfuccio og broder Filippo Longo som fungerte som anstand.

De to hadde en nær og dyp forbindelse, helt siden første gangen de møttes. Hun valgte klosterlivet for å forenes både med Frans og med Vårherre. Frans opplevde hennes kjærlighet inntil sin siste dag.

Frans levde i total seksuell avholdenhet etter sin forvandling. Noen kristne biografier har beskrevet forholdet mellom dem som et "oversanselig" forhold.

Frans besøkte Klara regelmessig i San Damiano-klosteret, og han rådførte seg med henne om ulike forhold.
Hun ga ham den støtten, tryggheten, styrken og inspirasjonen han trengte gjennom hele livet.

Frans var alvorlig syk i sine siste leveår, og han var nesten helt blind, og da flyttet han inn i San Damiano - klosteret og lot seg pleie av Klara.

Vespaen foregikk i Klaras kapell.
Klarissene satt bak gitter til høyre for alteret, og ingen kunne se dem.

Da prestene kom inn, åpnet det seg automatisk en åpning, slik at han kunne gå inn og hilse dem, og der inne ble også forskjellige hellige ting brukt under messen, oppbevart.

Det var en utrolig vakker og kjærlighetsfull energi i kapellet.

Jeg hadde tidligere uttalt at det måtte være fælt å være innestengt i et kloster med gitter foran alle vinduer i et helt liv.

Det er bare 5 av klarissene, til enhver tid, som får lov til å ha oppdrag inne i selve kirken, kun 1-2 har anledning til å gå ærend ute.

Og jeg sammenlignet nonne-drakten med en slags burka.
Nei, dette mente jeg var gått ut på dato for lenge siden!

Mens jeg satt og lyttet til klarissenes vakre sang, åpnet det seg liksom opp for meg slik at jeg fikk en liten "smakebit" på deres liv.

Et liv i total hengivenhet til Gud og som trofaste tjenere i glede, i meditasjon og kontemplasjon - alt annet er uvesentlig. For en fred de må oppleve kontinuerlig.

Jeg begynte å synge med dem, kunne ikke la være, det var som om jeg kunne både tekst og tone, det hele virket veldig kjent.

Tenk for en strøm de sitter i hele tiden, og de er fobindelsesleddet mellom Gud og menneskeheten.........

Etterpå ble det sagt at dette ikke hadde vært en vespa, men en riktig benedikter - messe.

Det var bare en nydelig opplevelse å få være med på dette og å bare sitte der og lytte.

KARDINAL

Vi var i oppløftet stemning etterpå, og 6 av oss hadde bestemt oss for å gå ut å spise denne kvelden for å feire det nye barnebarnet til Kine.

Siden vi ønsket å være med på en kveldsmesse til kl.21 i den gamle kirken ved bispegården, så lette vi etter en restaurant i nærheten, og universet hadde litt av en overraskelse til oss!!!!

Vi havnet på LA LOCANDA DEL CARDINALE, som måtte være en av Assissis eldste og flotteste reatauranter.

Vi ble bedt om å gå opp en trapp, og der ble vi møtt av en meget distingvert ung servitør, og han geleidet oss igjennom nydelige stuer, helt innerst i det innerste rommet til et ovalt bord med flotte stoler.

Gamle, svære malerier på veggene, gobeliner-tepper, krystall lysekroner, dekorerte tak og vegger, ærverdige gamle møbler,tinn dekke - tallerkner med monogram, svært bestikk med monogram, og mens vi ventet, så fikk vi 6-7 forskjellige hjemmebakte mini-mini brød, helt herlig!

Det ble satt fram 4 forskjellige krukker med salt, salt fra Tyrkia, Italia, India m.m.

Vi mistet nesten pusten!

Og vi fikk virkelig gourmet - mat, og dette kommer jo uten poteter!

Olav spurte etter det, og servitøren spurte om han var glad i poteter, og etter en 5-6 minutter så kommer han inn med et lite fat med stekte, rå potetskiver på til han. Vi andre måtte klare oss uten, men fikk fancy bønner e.l istedenfor!

Vi nøt å sitte i en slik luksus, og noen av tallerknene så ut som kunstverk da de kom inn!

Servitøren hadde vært i Norge for 5 år siden, og hadde reist fra Olso til Kirkenes.

Han skrøt av Norge og vi skrøt av Assissi og Italia!

Vi måtte bare glemme aften - messen, for å være på et så fornemt sted tar tid!

I denne bygningen hadde bl.a en kjent kardinal bodd for 600 år siden, og her hadde daværende pave vært på besøk.

Vi tipset veldig godt, og servitøren var ikke til stede da vi gikk, men han kom springende etter oss ut på gaten og bukket og takket etterpå.
Ja, det var litt av en opplevelse!!

Så måtte vi opp på stamkafeen på torvet for å ha oss is og kaffe, og til slutt måtte vi sitte i trappene på Minerva -tempelet for å få kveldshealingen vår!

Ja, det var en lykkelig gjeng som vandret hjemover i de trange smugene nedover til Birgitta-klosteret den kvelden!

Men vi var enige om at dette fortjener vi!!!



Torsdagen gikk turen til Loreto - til Basilikaen av Det hellige hus - CHIESA DELLA CASA SANTE, et verdenskjent pilgrimssted siden slutten av det 14. århundrede.

CHIESA DELLA CASA SANTE

Dette Hellige Hus fra Nasaret, stedet for Guds moders fødsel, for hennes tidligste utdannelse og for BEBUDELSEN, d.v.s erkeengelen Gabriels budskap til Maria om at hun skulle føde Guds sønn, det inkarnerte Ordet.

Dette huset var nemlig funnet nær byen Trstat i Dalmantia, nå en bydel i Rijeka i Kroatia (der var jeg på 80 tallet) på mirakuløst vis transportert fra Det hellige land.

Legenden forteller at keiserinne Helena i 336 foretok en pilgrimsreise til Nasaret og fikk bygd en basilika over Det Hellige Hus, hvor gudstjenester ble feiret til kongeriket Jerusalems fall. Men da det ble truet av ødeleggelse fra tyrkerne, ble det båret av engler gjennom luften.

Om morgenen den 10. mai 1291 fikk innbyggerne i området øye på dette bemerkelsesverdige lille huset med klokketårn på som sto uten fundamenter på bakken.
Inni huset så de et alter, en gammel statue av Vår Frue og andre religiøse gjenstander.

Da sto deres biskop plutselig blant dem, helbredet fra en langvarig sykdom som hadde gjort ham sengeliggende i flere måneder.

Han hadde bedt om å bli i stand til å gå og se underverket med egne øyne, og da hadde Guds Mor åpenbart seg for ham og fortalt ham at det var det huset som hun var født i. Etter hennes død var det konsekrert av apostlene, og alteret var det samme som apostelen Peter hadde plassert der.

Sederstatuen var en nøyaktig gjengivelse av hennes utseende, laget av evangelisten Lukas, og krisifikset var brakt dit av apostlene.

Så forsvant huset igjen i 1294.

Paulus della Selva, en hellig eremitt i regionen Ancona i denne perioden, skrev at om natten den 10. desember ble et lys fra himmelen synlig for flere inbyggere ved kysten av Adriaterhavet.. De så et hus, omgitt av himmelsk prakt, bli transportert gjennom luften.

Engelen satte det ned i en skog, og inbyggerne kunne studere det.

Det greske gamle krusifikset, nevnt av Maria for biskopen, var laget av tre, og festet til det var et lerret hvor ordene "Jesus av Nasaret, jødenes konge" var malt.

Sederstatuen av Jomfru Maria var også malt, hun bar en rød kjole og en blå kappe og holdt Jesus - barnet i sine armer. Hennes høyre hånd var hevet i velsignelse, og hennes venstre hånd holdt en kule, symbol på Hans suverene makt.

Fra denne skogen av laubærtrær eller fra navnet fra skogens eierinne Laureta, fikk kapellet det navnet det fortsatt har.

Det er dette huset som har gitt tittelen Vår Frue av Loreto, som noen ganger brukes om Jomfru Maria.

Det har skjedd flere forflytninger av dette huset, men der det står nå, ble en praktfull basilika reist rundt huset, og huset selv ble innkledd i en liten bygning av hvit marmor.

De 4 sidene representerer: Bebudelsen, Kristi fødsel, Santa Casas ankomst til Loreto og Jomfru Marias fødsel.

Innvendig måler den lille bygningen bare 9,5 x 4 m og er 4 m høyt. Et alter står i den ene enden under en statue av libanesisk sedertre, svart av elde og av røyken fra alle lampene, av Jomfru Maria og hennes guddommelige sønn.

Denne statuen ble skadet i brann i 1921, og er nå erstattet av en kopi.

Det var med store forventninger vi gikk inn i basilikaen.
Den var stappfull av folk som satt og sto overalt, de hørte på en prest som prediket, sittende i en stol med en mikrofon foran seg. Av og til hørtes det stormklapping og utrop, hørtes ut som et riktig gammeldags halleluja - møte.

Bak presten satt det flere gamle prester langs en vegg, flere av dem satt med hodet hengende på skakke og sov.

Vi måtte geleide oss igjnnom denne folkemengden, og til slutt fant vi Det Hellige Huset.

Vi måtte gå i kø hele tiden, men vi fikk litt tid hver til å knele og hilse Moderen.

Jeg for min del, finner veien til Verdensmoderen mye bedre og lettere via mine egne indre nivåer, da i stillhet, men det var jo flott å få være med på dette også og å få se huset med egne øyne.
Og huset hadde en utrolig varm og kjærlighetsfull energi.

Vi gikk litt rundet etterpå i basilikaen, og i et par av de andre kapellene uten andre folk, opplevde jeg sterke og flotte energier.





Utenfor kirken, på den store åpne plassen der, holdt en kunstner på med å lage flotte bilder rett på bakken, fantastisk!








Vi fikk oss en rask lunch før vi gikk ned til møtestedet ved Pater Pios støtte, og nå var vi klare for bading i Adriaterhavet!

Sol og bad ved Adriaterhavet

Etter noen misforståelser med sjåføren, han begynte på hjemovertur til Assissi på motorveien......!!!! (hjelp- da var vi bleike en stund!), fikk Arvid oppklart dette (vi andre begynte straks på Den Store Invokasjonen- det løser alltid opp!), og det gjorde det denne gangen også, men vi måtte kjøre ganske lenge for å komme ut av motorveien igjen og svinge ned mot havet, men snart var vi på rake veien mot stranda!

Vi veltet ut av bussen og sprang ned, og jeg som elsker sjø og hav, var selvfølgelig først uti!!

Herlig, herlig, og nå ble sjøen velsignet også med alle de energiene vi bragte med oss!!








Vi fikk kose oss her på stranden i 2,5 timer, og gjett om vi nøt det!

Da vi nærmet oss Assissi på hjemovervei, tok sjåføren en annen vei opp i høyden, og det var en stor opplevelse for min del.

Det var et utrolig vakkert landsens landskap, veldig frodig med mange slags busker og trær og dette landskapet gjenkjente jeg i mitt indre, og det var utrolig skjønt å kjøre der.

Vi kom tilslutt fram ved den øverste porten inn til Assissi, og vi rakk akkurat middagen kl. 19.15.

Og det var ikke lite sand vi dro med oss inn i spisesalen og inn på rommene våre etterpå.

Fredagen var det mye på programmet, men flere av oss følte at vi ikke skulle være med på dette.

Opplegget var jo flott, men det var steikende varmt, og å gå så langt på asfalt i varmen fristet oss ikke. Vi hadde vel kanskje også begynt å nærme oss grensen for doser med nye kirkebesøk.

De som ville, gikk samlet fra porten Porta Nova i stillhet til "Den runde steinsofa" ovenfor San Damiano.

Der hadde de en felles intuning på Naturdevaen v/Susanne, og Arvid forklarte litt om Rosenkransbønnen etter dette.

Deretter startet de pilgrimsferden til RIVORTOTO, hvor de fikk omvisning i kirkens innhold av Frans og hans brødres hjelp til de spedalske, og de så på hyttene de hadde bodd i.

De skulle ta rutebuss tilbake til Assissi, men det var så varmt at de valgte taxier istedenfor, og vi møtte de isspisende pilgrimer på en ute-kafe på torvet i Assissi ved lunch- tid.

Bursdagsbarnet vårt!

Noen av oss hadde det travelt med å ordne med overraskelses - party for Bodil som fyllte 48 år den dagen.

Bursdagskaker skulle innkjøpes, og det var ikke helt lett med kommunikasjonen. Damene i bakeriet snakket ikke engelsk, og vi snakket ikke italiensk, men ved bruk av armer og bein og alt annet, så gikk det bra til slutt!

2 terter med jordbær og krem ble betalt og satt i kjøleskap med avtale om at vi skulle komme og hente de om noen timer.

Så var det bort på stam - kafeen hvor Bodil nesten hver dag koste seg med et stykke herlig sjokoladekake. De hadde kun et stykke igjen, og det ble kjøpt, betalt og satt i kjøleskap!
Godt, nå var kakene i hus!

Jeg hadde hatt en "visjon" om hva vi kunne gjøre for Bodil den dagen. Jeg så for meg at vi spleiset på en fin ny kjole til henne og at vi fikk Gerd (som er frisør) til å sette opp håret hennes og sminke henne - sånn en "bli ny"- versjon.

Jeg fortalte dette til Kine, men hun sa da at det ville bli for voldsomt for Bodil, hun liker ikke noe oppmerksomhet rundt sin egen person.
Derfor ble det planglagt et overraskelses - party istedenfor. 

Så shoppet vi i noen timer i den sterke varmen.

Vi fikk noen andre til å bære kakene hjem, og Olav ble sendt litt i forveien for å påse at Bodil ikke var i nærheten slik at hun kunne se kakeeskene.

Avtalen var at selskapet skulle starte kl. 17.
Arvid hadde ordnet med å bestille kaffe hos nonnene.

Hilde og jeg gikk tidlig ned for vi skulle jo dekke bord o.l.

Men der satt bursdagsbarnet allerede ute i hagen - i nyinnkjøpt flott kjole i orange!!!!
Akkurat en sånn som jeg hadde sett henne i.
Hun ante fred og ingen fare og holdt på med å skjære opp en ananas som hun skulle dele ut.

Så spør jeg; "Er det o.k at jeg rører litt ved håret ditt, Bodil?"
"Ja", det var o.k det, og så samlet jeg bare håret på toppen med en strikk, og vips, så hadde hun oppsatt hår- og nå så hun ut akkurat sånn som jeg hadde sett henne i "visjonen!" Gøy altså!

Nonnene var til messe nede i kjelleren, men endelig kom de og det avtalte tegnet fra Arvid kom, og så sprang vi til og fikk ordnet med langbord, stoler etc.

Det blåste, så jeg måtte gjemme meg bak kjøkkendøra til nonnene med sjokoladestykket med 2 lys på på et lite fat, og først da ble det ropt til Bodil om at hun måtte komme og sette seg ved bordenden!

Nonnene og jeg fniste, dette syntes de var gøy de også!

Da jeg kom inn med sjokoladekaka, satte alle i gang med å synge bursdagssangen, og så var feiringen igang.

Peter fremførte Bodil`s sang (Gabriellas sång) på dansk, og da var det ikke et øye rundt bordet som var tørt, den sangen gikk rett inn i hjertene på absolutt alle sammen!!!

Arvid fremførte Frans av Assissis bønn, og den fikk Bodil som minne med alles navntrekk på.

Og så underholdt Susanne med å fortelle fra sitt arbeid med schizofrene ungdommer, og at hun en dag "tok ned" en sang som hun dedikerte til en ung jente, og denne satte refreng til og dette sang hun for oss.


Kakene gikk ned på høykant, og vi hadde et riktig festlig lag, og Bodil storkoste seg!!!

Maria-healing

1/2 time for sent startet vi "Maria -meditasjon med healing" V/Arvid nede i kjelleren, og det ble en dyp og vakker meditasjon med mye healende energier til oss alle.

Så hadde vi evaluering av uken, og det var jo bare positive ting å si.

Susanne og Arvid var veldig fornøyde med deltakerne som gruppe, de sa at de aldri før hadde reist med en slik flott gruppe, og vi var alle veldig fornøyde med det innholdsrike opplegget og det positive oppholdet hos nonnene.

Avskjeds - middag

Dagen ble avsluttet med vår siste middag på klosteret, og dette føltes veldig vemodig for oss alle sammen.

Om kvelden listet jeg meg ned i kjelleren for å høre på nonnenes aften-vespa. Døren sto litt oppe, og dette var tegnet på at en kunne komme inn.

De satt på to sider mot hverandre, det var vekselsvis bibellesning og sang, og de sang så nydelig.

Det var flott å få med dette........

Senere på kvelden satt jeg helt alene på tak - terassen og tok min personlige avskjed med alt og alle steder, jeg takket dypt for alle opplevelser og for den freden, balansen og renselsen som jeg hadde fått lov til å oppleve på disse 8 dagene, og jeg ba om at alt dette ville være beskyttet når vi nå i morgen tidlig skulle ut i "den vanlige verden" igjen, og jeg takket for at jeg hadde fått lov til å komme inn i den store engelens aura som står over Assissi..............

Avskjedsstund på takterrassen





Alfhild rammet av stundens alvor......






..og Hilde har ikke lyst til å dra hjem!




Uff og uff, må vi virkelig dra snart!!





FARVEL KJÆRE TAK - TERASSE OG FARVEL KJÆRE NYDELIGE UTSIKT!!

AVSKJED/BUSSAVGANG FRA ASSISSI

Bussen som skulle kjøre oss til Roma hadde ankommet, og priorinnen fulgte oss ut.

Når alle hadde fått satt seg i bussen, kom hun inn i bussen , tok mikrofonen og takket oss alle for at vi hadde vært en slik fantastisk gruppe å ha på besøk......

NONNENS AVSKJED




Når bussen startet opp, sto hun utenfor bussen i dyp bønn for oss, og tårene mine trillet, så vemodig å forlate dette stedet!

Jeg har vært så heldig å få reise og å oppleve masse i mitt liv, og jeg har vært på mange hellige steder i verden.

Men jeg har aldri før opplevd en så sterk fredsenergi som på dette stedet, og aldri følt en så stor grad av balanse på noen reiser eller ferie, og jeg har følt meg så lutret og renset på alle nivåer, det har virkelig vært en stor opplevelse å få være her!!!!

FRANS

Når det gjelder Frans, så har det vært en glede å få være gjest i hans by, og det har vært veldig interessant å lære mye om hva som skjedde i livet hans, se stedene han vandret på, og virkelig få kjenne på de utrolige flotte energiene han har etterlatt seg der, men for meg er det aller viktigste å tune inn på hva/hvem han er i dag, hva han har gitt og fortsatt gir til menneskeheten.

Personlig mener jeg at Frans er en tidligere inkarnasjon av mesteren Kuthumi (2. stråle mester i Det Store Hvite Broderskap).

Kuthumi har nå overtatt en del av Kristus - embedet, og jeg fornemmer han nå som et dypere aspekt av Kristus - energien.

Og dette igjen påvirker Syntese - ashramen, og også det arbeidet vi gjør i forsøks-gruppen under denne ashramen.

En av de viktigste tingene som skal skje i Den nye Tidsalder er i følge den guddommelige plan, å gå over fra hengivenhetens stråle - uttrykk, 6. stråle, til den guddommelige/menneskets guddommelige 7. stråle uttrykk, å oppbygge en ny sivilisasjon, å endre den nåværende fokus uten å nedbryte den totalt og å innprente visdomslærens ideer i menneskehetens bevissthet.

Det er dette vi skal arbeide med og for i de neste 2500 år.

Hengivenhetens uttrykk har vi sett blant hos katolikkene mens vi har vært på denne reisen, den er meget sterk, tilbedelsen er enorm og de gråter og kysser figurer og altere. Så overgangen til det nye må nok komme litt etter litt i denne kategorien. Men vi vet jo at Mester Jesus er inne og arbeider med fornyelse i den katolske kirke nå.

Vi er jo guddommsgnister alle sammen, og det å oppnå kontakt innad i oss selv blir viktigere enn å tilbe noe utenfor oss selv.

Greven formidler til oss i Inntrykk fra shramen at i stedet for å forgude eller å tilbe noe, så skal dette heller bringes inn i hjerte og sinn og manifesteres som sann, ordnet aktivitet gjennom ceremoniell magi, slik at det blir virkeliggjort og uttrykt i det daglige liv hos alle mennesker av menneskeheten i hele sivvilisasjonens daglige liv og virke.

Dette er betydningen av den nye 7. stråle sivilisasjonen, at den bringer dette ideal inn i aktivitet. 

KLARA

Klara, denne vidunderlige kvinne, ser jeg på som den feminine del av guddommen - som et nåværende aspekt av Verdensmoderen.

I det arbeidet som klarissene nå gjør, så står de som en bro/kanal mellom guddommen og menneskeheten, og de står så sterkt i energien de påkaller, og de sender den videre ut i verden.

For Frans var det å leve som Jesus det viktigste.
Klara føler jeg har mye til felles med Maria Magdalena.

Den impulsen disse to kom inn med, tror jeg skulle være en slags "repetisjon" for det som skjedde for 2000 år siden - dette skulle vises i et tydligere språk for datidens mennesker bla.a.

Forening mellom det feminine og maskuline guddommelige aspekt, kjærligheten mellom mann og kvinne på et høyere og finere nivå - et dypt åndelig nivå i felleskap og dype kjærlighet. Dette er buddhisk kjærlighet, og derfor hadde de ikke lenger behov for noen form for den lavere seksualitet som utspringer fra det astrale plan. 

Deres høye innvielses - grad, og det at de begge to ligger gravlagte i Assissi, gjør jo at disse levningene utstråler en meget sterk energi hele tiden, og derfor er det at det kommer så mange pilgrimer dit hele tiden fra hele verden.

ROMA

Vi ble kjørt til Roma og der fikk vi 3 timer til å se Peterskirken m.m.

Til tross for at vi hadde vært litt skeptiske og kanskje redde for at dette ville bli for voldsomt å gå i slike blandede folkemengder rett etter Assissi, så gikk dette helt flott.

Olav og jeg bandt oss sammen med et tau rundt håndleddene for at vi ikke skulle komme vekk fra hverandre, og det var godt, for jeg hadde ikke klart å finne tilbake til bussen igjen hvis jeg hadde rota meg vekk!

Til tross for alle menneskene, så opplevde jeg det å gå inne i Peterskirkens energier som helt fantastisk.

Mest imponert var jeg over den store Merkabahen som sto plassert over Peters-grotten, imponerende!!

Jeg har aldri før følt noen dragning mot å reise til Roma, men dette ga mersmak, så nå er jeg nysgjerrig etter å få se mer enn annen gang.

Arvid og Susanne





I programmet for den spirituelle reisen til Assissi lovet Arvid at:

"LIVET BLIR IKKE DET SAMME ETTER ASSISSI!"- og det tror jeg han har rett i!!!

TUSEN, TUSEN TAKK SUSANNE OG ARVID FOR EN FANTASTISK REISE!!!!

I Januar 2010 kom jeg plutselig over boken til Kristin Flood: "Jakten på en annen rikdom"- I Frans av Assissis fotspor.

Denne leste jeg med stor interesse, og den var enda mere spennende etterat jeg selv hadde vært der, og denne boken har jeg funnet mye aktuelt stoff i til den reisebeskrivelsen vi har vært med på, så tusen takk til Kristin Flood "for lånet".

Arvid fortalte også at hun hadde tatt kontakt med ham og at hun ville komme på besøk ved en anledning i Assissi mens han var der.

Denne boken anbefaler jeg på det varmeste!
ISBN 978-82-7201-416-1

NY ASSISSI - TUR 2011

Jeg har allerede meldt meg på ny tur i juni 2011, se www.detgylnehjerte.no for mere detaljer og påmelding.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Turid | Svar 01.07.2010 13.45

Dette var flott, Arnhild, takk for at du har skrevet om hele turen så fint, med bilder og informasjon, det ble jeg glad for. Det var en fantastisk

Susanne | Svar 28.06.2010 21.07

Kærste Arnhild. Så vakker, detaljere og inspirerende du har skrevet. Gratulere med flot hjemmeside Klem Susanne

Bodil | Svar 27.06.2010 21.07

Så flott Arnhilld....ble en liten gjennopplevelse av turen

Arvid | Svar 27.06.2010 00.19

Dette ble et omfattende men et veldig godt beskrivende reisebrev. Det er ikke mange detaljer som har ungått Arnhilds skarpe blikk. Sees vi neste år, med Kim og

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

27.09 | 10:48

...
27.09 | 10:47

Jeg liker hvordan det liksomer er sånn liksom sånn kult jo.

...
21.08 | 00:22

Kære Arnhild. Kim fortalte du har samlet en del om Opstignings symptomer. Jeg kan desværre ikke finde det,på din flotte interessante hjemmeside 👍
KH Lis KEIS

...
19.07 | 22:21

Tusind tak Arnhild, det er ligesom at opleve turen igen,godt skrevet. Kh Hanne.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE