Fortsettelse av diktsamlingen Far vel, min elskede

15.4.2000

Jeg føler at hjemmet vårt nå er invadert,

jeg har ikke et øyeblikk med privat - liv.

Før hjemmesykepleierne kom for å ta morgenstellet,

satte jeg lapp på døra som sa at jeg sov, og så

låste jeg igjen soveroms - døra mi med nøkkel –

måtte føle at jeg på en måte kunne

stenge alt ute.

Etter et par timer, kunne jeg igjen se inn til deg,

og jeg formidlet at jeg hadde en vond dag.

Det forsto du……

Så kom Truls, Espen, Victor og Aleksander,

og så var jeg opptatt med de en stund.

Deretter fikk jeg sove i 2 timer mens

de var passe - piker for deg – utrolig !

Var selvfølgelig mye mer opplagt

da jeg sto opp igjen,

er jo døds - trøtt hele veien.

15.4.2000

Da det var tid for middagsmat,

var du så kraftløs at jeg måtte

mate deg med skje.

Du strøk hånden min, og sa at

det var ingen andre som hadde

så myke hender som meg,

vi gråt og hikstet begge to -

Jeg sa at det var så fælt

å se deg ligge slik,

det må være så forferdelig

å ligge der så kraftløs,

dag etter dag……

.

”Nå finner vi på noe sprøtt !” sa jeg –

-”Tror du at vi to kan klare å få deg opp

trappa og ut på altanen i den deilige vår - sola ?”

Jeg fant fram ull - genser, ull - sokker, jogge – bukse,

og ved felles innsats og anstrengelse,

klarte vi å få deg ut av senga og opp trappa !

Vi to klarte det virkelig !

Utrolig hva vi to klarer sammen !

Jeg la et stort ull - teppe under deg i stolen,

og så pakka jeg deg godt inn i dyna.

Til slutt serverte jeg deg en pils,

og vi to skålte i vår - sola !

16.4.2000

Det ringer på døra,

først en gang,

så en gang til.

Jeg ser ingen gjennom vinduet,

men jeg åpner døra, og der

står du med en påskekylling i handa

som du har laget i barnehagen.

Du rekker hånda ut, og gir den til meg !

Tenk, du hadde klart å gå ned til

farmor helt alene for første gang !

Jeg ble så glad for påskekyllingen,

og den sto det skrevet Aleksander på.

Nå har vi kost oss og lest

favoritt – bøkene dine ; Puttes eventyr

i blåbærskogen og Smånissene

av Elsa Beskow.

Det er så stille og rolig i huset,

og vi blir så søvnige begge to…..

Vi sitter i den deilige, røde sofaen

med det grønne ull - teppet over oss,

mens meditasjonsmusikken , som alltid ,

omslutter oss.

Så tegner du et ganske abstrakt bilde

av en fargerik påskekylling,

og vi to går ned til Lars.

Han sover så dypt,

men vi vekker han opp….

Du gir ham tegningen,

og tårene renner nedover

de tynne kinna hans.

Du smiler og sier :

”Tusen takk, lille venn”

Så rydder vi opp litt rundt deg.

Aleksander rydder alle avisene vekk,

og legger disse ut i foyeren.

Du er så sliten at du nesten

ikke klarer å snakke,

så jeg sier til Aleksander at

du er så syk og trøtt

at nå må du få lov til å sove litt.

16.4.2000

Du vet at Lars er syk,

og at han skal dø snart.

Vi har sagt til deg at

Lars snart skal reise dit

hvor lille Vetle er, lillebroren din

som døde i mammas mave

for 1 år siden,

1 uke før Victor, tvillingbroren ble født.

Da kan Lars og Vetle leke

og kose seg sammen,

og Lars kan lese eventyr for lillebroren.

” Å, ja” sier du, og aksepterer dette.

Du tar den lille hånden din

inn i Lars sin store, trygge hånd…..

Lars blir så glad for denne gesten,

og tårene strømmer igjen nedover

de tynne kinna hans……

19.4.2000

Tvillingene mine og min kjære svigerdatter

kommer i kveldingen.

Min sønn gir meg fot - pleie,

og min svigerdatter salver

mine føtter med alovera – krem

-Dette er kjærlighet i praksis –

De er så nydelige ungdommer……

Etter en stund går vi alle ned til Lars.

Truls og Janne holder deg i hendene,

jeg holder på foten din.

Trine har en stygg virus,

og må sitte et stykke fra deg.

Du har en sånn utrolig

varme i deg i kveld.

Jeg sier at det må være lysenergien

til alle englene i rommet ……

Da jeg sier dette,

nikker og smiler du…….

Du forteller så ungdommene

om dine 3 nær – døden opplevelser,

og de sitter tause og alvorlige

og lytter til deg.

Jeg, på min side, forteller de at

hvis vi har utviklet vår bevissthet nok,

så er vi alle ute på astralplanet

om natten i vår astral – kropp

mens vår fysiske kropp hviler.

Mange av oss gjør også

viktig tjenestearbeid, og vi kan

også besøke de som allerede

har gått over på den andre siden……

Jeg håper inderlig at dere forstår

hva jeg prøver å fortelle dere……

At dere som mistet et elsket,

ufødt ,lite menneskebarn,

hver natt kan besøke dette barnet,

gi det kjærlighet og være sammen med det…..

Disse små blir tatt godt vare på om dagen

av meget kjærlige, elskelige vesener,

inntil dere kommer tilbake om natten…..

Det finnes ingen død,

det er bare menneskene som har

laget en feilaktig oppfatning av dette.

Alt levende liv er energi, og har en

evigvarighet………..

15.4.2000

Jeg har det forferdelig om morgenen,

har vært rastløs og vandrende i natt…..

Jeg tok meg litt vin i går kveld,

og spilte musikken du og jeg har valgt ut

til din begravelse.

Dette får alltid fram

en masse sorg og tårer hos meg,

og jeg åpner slusene…..

I slike stunder blir jeg alltid

overbevist om at jeg skal klare

å holde en tale til deg i begravelsen,

for det fortjener du.

Jeg forfatter så denne talen i tankene,

mens jeg gråter og hikster….

På slike kvelder er det

umulig å få ro til å sove etterpå…..

15.4.2000

Trine er ikke i form i dag.

Hun hjelper meg og serverer deg

frokost om morgenen.

Denne består nå kun av

sur melk med ernæringspulver.

Så må hun gå hjem for

hun har så fryktelig hodepine…

Hele helgen er hun syk med feber.

Jeg tenker at hun nok har blitt smittet av

virusen som jeg i lang tid

har slitt med….

17.4.2000

Jeg ringer Truls når jeg har stått opp,

og han sier at Ronja er hos de.

Trine og Roald har dratt på legevaktvakten,

Trine har hatt blødninger i hele helgen,

og hun er 3 måneder på vei……

Ja, ja, det tar aldri slutt på

rekken av begivenheter

som utfordrer oss…..

Vi har jammen meg fått så det

rekker lenge dette siste året,

men universets veier er uransakelige…..

Senere på dagen blir det

konstatert at fosteret har vært dødt

i 1 måned, og det hadde ikke vært noe

dere kunne ha gjort for å ha reddet det….

Du er så syk med høy feber,

og du venter i timesvis

i sykehuskorridoren….

Stakkars, lille jenta mi !

Du gledet deg så til dette barnet !

Til slutt blir du sendt hjem,

og bedt om å møte opp

neste dag mellom 9 og 10.

Om kvelden setter jeg lapp på døra

( for første gang mens du har vært sengeliggende ),

og jeg lar døra stå ulåst.

Til eventuelle gjester :

-” Gå inn og ring tlf….., og jeg

kommer snart” –

Jeg springer opp i gata til jenta mi,

vi gråter og gråter og holder

krampaktig rundt hverandre.

Jeg hyperventilerer, men du klarer

å roe meg…….

Bestevenninna di og mannen din

er der også, og vi trøster

hverandre alle sammen…..

kjærlighet og omsorg har vi alltid

å gi hverandre…….

17.4.2000

Det har vært en lang og

merkelig dag,

tida går så fryktelig langsomt.

Jeg ringer en teosofi – venninne

som er på landet.

Hun sier at jeg har det slik nå

fordi jeg skal venne meg til

å være helt alene……

Telefonen står stille, ingen ringer på døra.

Har alle glemt oss ?

Hvor er resten av familien ?

Har de det så travelt med sin egen hverdag

at de ikke har tid ?

Jeg synes at den tanken er forferdelig,

men det er ikke alle som

har omsorg og kjærlighet

for hverandre…..

18.4.2000

Du blir stadig dårligere og svakere,

du sover hele tiden.

Når jeg setter meg hos deg og

tar hånden din, ser du bare

kjærlighetsfullt på meg og du

sier, hver dag, at du ikke er

redd for å dø, men du synes

at det er så forferdelig å

måtte bli atskilt fra meg……

19.4.2000

Du er så trøtt og så svak.

I dag er det onsdag, og dagen

før påsken setter inn.

Hjemmesykepleien kommer, og i dag

skal du få dusje deg.

Du har blitt så opptatt av avføring,

sykepleierne sier at dette er et tegn på

at du er gammel og veldig syk,

”alle får det sånn da ”–

For første gang i ditt liv blir du

satt i en do – stol,

men du har ikke krefter til

å klare og sitte der…..

Vi klarer det på et forunderlig vis,

og med en veldig stor anstrengelse

for oss alle tre,

klarer vi å få deg

inn på stolen i dusjen……..

Du svimler og stønner,

dette blir for mye for deg,

kraften din er helt forsvunnet.

Lynraskt såper jeg inn håret,

ørene, halsen, kroppen,

mens sykepleieren står og spyler

deg med dusjen…..

Til slutt pakker vi deg inn

i et stort badehåndkle,

og begge to tørker deg forsiktig,

det er viktig å få deg tilbake

til senga fort,

for du er helt utmattet.

Endelig har vi fått lagt deg,

og du kan puste lettet ut,

…..for en anstrengelse!…..

Etterpå sover du i time etter time,

du puster tungt med både lyd og bevegelse,

dette er uvanlig nå,

og jeg blir veldig bekymret…..

Nærmer du deg slutten ?

Ble dette for anstrengende for deg ?

Jeg sjekker deg titt og ofte,

men du har snudd deg over på

den andre siden, så det er fremdeles liv i deg…..

Du ligger i døs,

svever mellom dimensjonene hele veien,

en fot i den fysiske verden,

og en fot i den astrale verden.

Du forteller meg til stadighet

at du opplever 2 av alt,

en på den ene siden,

og en på den andre siden….

Dette er helt virkelig….

Det er en astral gjenpart

av alt det fysiske,

dette stemmer helt

med den esoteriske lære….

Så er vi to tilslutt alene,

Jeg tenner et stearinlys,

og dimmer de andre lysene i taket,

setter på en CD med Arve Tellefsen,

leser mantraer for døende for deg,

og mens vi holder hverandre i hånden,

sier vi sammen Den store invokasjonen,

den nye verdensbønnen for Vannmannens tidsalder.

Jeg puster lettet ut

når jeg endelig er alene oppe i stua.

Tenner et nytt stearinlys,

fyller opp et stort glass med rødvin,

tenner en røyk,

finner frem dagboken

og skriver og skriver…….

Pennen bare flyter og flyter,

jeg tenker aldri før jeg fester

noe på papiret.

Ordne renner alltid bare rett ut av meg.

Det siste du sa til hjemmesykepleien i kveld,

var at du trodde ikke at du skulle dø i morgen.

Jeg svarte deg at vi vet ikke

når døden kommer,

men vi får ta i mot døden

den dagen den kommer……

Du er ikke redd for å dø,

og jeg har måttet love deg gang på gang,

å fortelle Sigmund,

at det er takket være teosofien,

den esoteriske lære

og alt det du sier at jeg

har lært deg,

som gjør at

du kan se døden rolig i kvitauge,

uten redsel, uten frykt,

men med stor tillitt og fred.

Dette betyr mye for meg,

og det letter det tunge alvoret

i hver eneste dag nå……

Tross all motgang, all nød og sorg,

har jeg aldri før opplevd

en slik god tid,

med så mye kjærlighet og omsorg,

jeg føler meg totalt omsluttet av den –

Vår kjære nabo, Camilla, rett over gaten,

er vår store hjelper,

og du sier, Camilla, at disse stundene

sammen med Lars,

på dødsleie til Lars,

har lært deg mye og gitt deg så utrolig mye !

Livet er forunderlig !

Vi har vært naboer i mange, mange år,

men det er først nå,

at jeg har blitt ordentlig kjent med deg !

20.4.2000

I mange år ” kriget ” du med en annen nabo,

jeg kan ikke lenger huske hva dere var uenige om !

Jeg har aldri vekslet et vondt ord med noen nabo,

og du som er Vekt, har vel aldri før

hatt noen uvenn !

Karma – loven forstår vi sjelden…

men et karmisk oppgjør må det

ha vært……!!

Det er flere år siden nå at dere

ble bestevenner,

har hatt omsorg og kjærlighet for hverandre,

snakket over hage – gjerdet,

pludret og pratet om planter og gjødsling,

to gamle menn –

Den ene kortvokst- den andre langvokst.

Naboen satt hos deg mens vi andre

var i kirken og giftet bort Trine – mor,

holdt hverandre i hånden,

gråt sammen, og var glade for hverandres

naboskap og vennskap……..

Døds - prosessen kan være lærerik og fin,

det har den virkelig vært for oss……

20.4.2000

Du er og har alltid vært en meget

intelligent mann,

du har sittet i høye embeter,

vært sterk og hjulpet andre mennesker i

hele din livs - gjerning,

men virkelig ydmyk er du,

jeg tror at det er den største

lærdommen du kan trekke ut

av dette livet……..

Du har forandret deg mye i de

13 årene sammen med meg.

Embetet ditt fordret at du

måtte være ganske

formel og korrekt.

Du måtte stille i hvit skjorte,

slips og jakke hver dag.

Du har fortalt meg at du i

din tid som sosialsjef,

fikk en skriftlig søknad

fra en av sekretærene som ba

om tillatelse til å møte på jobb

i langbukser en lørdag fordi

hun skulle på hyttetur rett etterpå !

Godt at tidene har forandret seg !

For et sjokk det må ha vært for deg

å bli kjent med meg !

Jeg var jo det du aldri hadde tort

å være, eller hadde tort å leve ut hos

deg selv !

Den totale, absolutte motsetning !

Men du elsket meg fra FØRSTE STUND !

Så inderlig og så totalt som noe

menneske kan tåle å elske !

Du har forgudet meg,

gitt meg all den ærbødigheten og respekten

som jeg har savnet hos alle andre menn

før deg !

Du har alltid sett meg,

sett alle mine iboende ressurser,

og det beste av alt,

du har latt meg få være den jeg er,

og du har alltid applaudert

min utvikling som menneske !

Dette er helt utrolig !

Du er gammel nok til å være min far,

hele 20 år eldre enn meg.

Du er av en total annerledes natur,

men allikevel har du aldri fengslet meg,

men alltid gitt meg friheten,

som er så viktig for meg !

En så klok sjel har jeg aldri møtt før deg.

Er det noe rart at jeg satt intenst

og skrev hyllest – dikt til deg

ved inngangen til et nytt årtusen !

Jeg var sikker på at du ville dø fra meg

før det nye året ble ringt inn, og

jeg måte skynde meg å hylle deg

før vi spiste vårt siste måltid sammen…..

Vi satt der pyntet i vårt bryllups – utstyr,

en kreativ ide som kom til meg,

vi var alvorlige, men lykkelige

for årene vi har fått dele.

Vi to har elsket så dypt og inderlig,

mange andre kan ikke forstå det.

De har bare vurdert oss

ut i fra våre ytre.

Alle våre kreative elskovsstunder

skal forbli vår hemmelighet,

men vi to kunne lært andre

veldig mye !

Dette førte i hvert fall til at du

kastet bort hvit – skjorte, slips og dress – jakke !

Kjøpte deg dongeri for første gang,

i en alder av 61 år ! –

Lot håret vokse litt lenger,

lot latteren få komme frem,

og så begynte du å SMILE !

Du var jo tidligere som petrified wood,

men jeg klarte, via min kjærlighet til deg,

å smelte alt dette, forstivede, vonde !

Jeg kunne ha skrevet en hel bok

om bare dette emne !

Årsaken til kreft er blokkerte følelser !

Alle våre følelser, opplevelser, traumer

sitter som minner i cellene våre,

og de forfølger oss,

inntil vi klarer å forløse dette.

Jeg kom altfor sent inn i ditt liv,

allikevel var øyeblikket vi møttes,

det riktige for oss.

Jeg trengte erfaringen med å ha en mann

jeg har elsket så høyt, for så å miste ham

for en periode –

Du trengte erfaringen med å elske en kvinne

så totalt, for så å bli atskilt fra

henne ved ” død ”…….

Vi bøyer oss for dette,

og takker universet for de

erfaringene vi har gjort oss

i 13 år.

Jeg går ned til deg for siste

gang i dag.

Du er våken, og jeg forteller

deg at jeg nå lenge har

sittet og skrevet.

Nå forstår jeg din utsettelse,

du lå jo for døden for

nøyaktig 1 år siden, men

mot alle odds, kom du deg,

og universet bestemte seg for

å gi deg 1 år til å leve…….

På denne måten

skulle du gi meg materiale

til det jeg nå

skriver om…….

Du var i gang med din

bok om taushetsplikt før

du ble alvorlig syk –

så den ble aldri ferdig.

Jeg fikk istedenfor oppgaven

med å skrive om det

motsatte emne, - nemlig ÅPENHET!

Å gi kreftsykdom og døds - prosess

et ansikt!

….og slik ble vårt liv sammen…

Jeg elsker deg, har alltid gjort det,

og vil alltid gjøre det!

Du har beriket mitt liv!

21.4.2000

Klary kommer,

og om kvelden har vi høytidsstund

sammen med deg.

Vi tenner lys,

og vi setter på høy klassisk musikk,

og vi sitter begge to

og holder deg i hånden.

Du utstråler en slik varme i hendene,

og du healer oss !

Klary leser mantraer for døende,

og vi 3 er der for hverandre.

Etter en stund sier du at det

kommer slik varme fra oss

at du ikke orker mer…..

- vi healer deg også -

22.4.2000

Jeg er fed up,

er så trøtt og lei,

har ting helt opp i halsen !

Det er nedverdigende for Lars nå.

Har bleie, og gjør i den

som en liten baby !

Legemets forfall er avskyelig

å betrakte,

når det får gå så langt som dette !

Jeg har sur melk med ernæringspulver

langt opp i halsen,

jeg blir kvalm av å se du prøver

å få det i deg,

det siver sur melk ned langs

munnvikene dine.

Det er lenge siden du hadde krefter nok

til å få tennene ordentlig pusset,

og det er ekkelt å se på.

Verst er det når jeg blir møtt

med en voldsom lukt...

Du prøver å kommandere meg nå

til å skifte på deg,

men det gjør jeg altså ikke,

da ringer jeg heller til sykepleien……

Hele din personlighet er endret,

kreftcellene spiser deg mer og mer opp…..

Det jeg reserverte meg for for

13 år siden, har nå skjedd.

Jeg sa til deg at jeg ikke

ville involvere meg med en

mann som var 20 år eldre,

for jeg kunne ikke tenke meg

å ende opp som sykepleier

for en gammel, syk mann !

Snakk om å være forutseende !

I en alder av 54 år

er det nettopp det jeg holder på med nå

24 timer i døgnet –

Om kvelden har jeg det lettere…….

Camilla stakk en tur innom,

og det hjelper !

Jeg går ned til deg

for å lage en kose – stund.

Jeg setter på nydelig musikk,

og tenner et hvitt stearinlys

på hver side av sengen din.

På nattbordet ditt setter jeg

2 tulipaner og 3 påskeliljer,

alle fra egen avling.

Du satte ned hundrevis

med knoller i fjor,

sikkert for å gi meg en

ekstra frodig hage hvis du

hadde gått bort før våren kom……

Jeg holder hånden din i min,

den andre hånden holder jeg på

overarmen din.

Den er ikke bredere nå enn

Aleksander sin arm, han er 4 år…..

Alle musklene i kroppen din er borte,

det er nesten bare skjelletet igjen.

Ansiktet ditt er helt glattet ut,

alle rynkene som du har fått

av alder og begivenheter –

alt er glattet ut –

Så spør deg om du er fornøyd med livet ditt ?

Du svarer med svak stemme:

”Å, ja !” –

Jeg føler fred, og jeg har en behagelig

følelse i magen som liksom strømmer

ut hele veien …..

Årene sammen med deg har vært

svært viktige for meg – de, de,

de overskygger alt i livet mitt !

Nå, nå er det snart slutt !” –

Tårene renner ut av øynene dine,

--Herre – Gud, hvor høyt jeg elsker deg ---!

Jeg forteller deg at du ligger helt riktig,

med hodet vendt mot øst.

Så spør jeg deg om jeg kan få lov til

å legge deg på riktig måte ?

Du nikker –

Jeg legger bena dine og armene

i kryss, og jeg kysser panna di.

Du sier lavt :

”Gud, ta i mot meg nå!”

Jeg sitter hos deg.

Etter en stund sier du at du må hvile deg litt,

og at jeg kan gå opp en stund.

Jeg går opp og setter på klassisk musikk og

heller i et glass vin,

det er jo påskeaften i kveld ………

Når jeg etter en kort stund

ser inn til deg igjen,

ligger du i sengen med et

fredfylt og fullstendig lykkelig

uttrykk i ansiktet.

….Du venter bare på at din

Gud snart skal ta i mot deg…..

24.4.2000

Du lever fortsatt…..

Jeg spør deg om hvordan det er

å ligge sånn – tenker du over

livet ditt ?

Du sier at du ikke klarer å

tenke lenger,

du føler at du ikke klarer

noen ting lenger.

Jeg sier at jeg må få lov å

spørre deg om dette, for du

vet jo at jeg skriver…..

Du sier at jeg har din fulle

tillatelse til å meddele alt –

det kan kanskje bli til hjelp

for andre mennesker.

Du mener at vår prosess

sikkert kan være

til nytte for andre.

24.4.2000

Noe gjør at jeg nå

endelig får speile

mine positive egenskaper i andre !

Tidligere har jeg svært ofte

speilet mine egne feil

og mangler.

Jeg håper at jeg har renset ut

det meste av grumset nå,

å gå lysets vei,

å være en tjenestearbeider,

er svært tøft og krevende.

Fortjener jeg virkelig nå

å få speile godheten og kjærligheten

i gode venner ?

Et venne - par som for andre gang

i denne påsken

kommer for å hjelpe meg ut.

De har med seg en 3 retters

gourmet - middag i dag.

Han stiller som passe - pike for Lars,

mens hun og jeg tar med lille Ronja,

mormors gullunge, og går

en deilig tur langs sjøen.

Venninnen forteller meg om når

hennes far døde,

i alle detaljer,

og hun tilbyr seg å komme og hjelpe meg

hvis jeg ønsker å stelle Lars selv

når døden har inntrådt !

Jeg tror jeg vil gjøre det,

og hun er den eneste rette

til å hjelpe meg….

Etterpå spiser vi nydelig mat

og koser oss sammen…..

Jeg føler meg som gjest i mitt eget hus,

dere varter opp og betjener meg….

Tusen, tusen takk….dette er den vakreste

gaven jeg har fått på lenge…….

Jeg trengte dette så svært….

akkurat nå……

24.4.2000

Fem minutter etter at dere har gått,

kommer en annen god venninne.

Like rolig, like blid, like vennlig

som alltid.

Hvor tar du din harmoni og balanse fra ?

Jeg har kjent deg i vel 9 år,

og jeg har aldri sett deg sint,

jeg har aldri hørt at du har beklaget deg,

du er bare kjærlighet og lys.

For 4 dager siden kom du også.

I dine hender hadde du en stor bolle

med dronning Mauds dessert.

Du ville så gjerne ha med deg

noe godt til Lars…..

Jeg måtte si til deg

at du altså ikke måtte bli lei deg,

men Lars har altså ikke klart

å spise noe på 14 dager.

Jeg lager til en liten skål til deg

med denne herligheten, gir den til Kari,

og hun sier til deg med sitt rolige mål:

” Vil du smake litt Lars ?”

Lars nikker.

Du gir ham 1, 2, 3, 4, 5 skjeer,

han svelger og nyter det !

For en bragd !!

Om kvelden spør Lars meg

om det er mer igjen av den gode desserten ?

Jeg springer opp og lager en skål,

og du spiser 5 skjeer av den

denne gangen også……

”Å, det var godt!”

Du prøver å smile litt….

24.4.2000

Snorre, Jesper, Victor, Aleksander og Ronja

er alle de store solstrålene dine.

De er ofte hos deg

og gir deg kjærlighet, varme og håp…

Du ser at din slekt,

og min slekt,

blir ført videre

av noen praktfulle, små skapninger….

Du smiler sjelden nå,

men de gangene disse små

er hos deg,

prøver du, så godt du kan,

å få fram et svakt smil…

Det er tunge dager nå.

Jeg har liksom mistet

kontakten med deg,

selv om du er ved bevissthet

de korte periodene du

ikke sover.

Du ser på meg med

merkelige, tomme øyne.

Stemmen din har blitt rusten

og svært gammel,

og du anstrenger deg fælt

for å få sagt noen få ord

av og til…..

…Jeg føler at jeg allerede har mistet deg…..

…Og jeg vil heller huske deg slik du var

før du ble så syk…

26.4.2000

Jeg vet, via den teosofiske lære,

at døden begynner med

en impuls fra sjelen.

Den uttaler ”tilbaketrekkingsordet”,

dette påvirker hjertet,

hvor livstråden (bevissthetstråden) er forankret.

Dette fører til en kraftig vibrasjon

i eterlegemets energilinjer,

som på denne måte løsrives fra nervene.

Etter en pause begynner eterlegemet

å trekke seg ut av lemmene,

og beveger seg til den åpning

som sjelen har valgt til å

forlate kroppen igjennom-

solar plexus, hjertet eller

toppen av hodet.

Etter enda en pause, som kalles dødskomaen,

løsrives livstråden

og sjelen

trekker seg ut av den valgte åpning.

Den samler seg en kort tid i

sunnhetsauraen – den del av eterlegemet

som ligger utenfor kroppen.

Så forlater den eterlegemet helt –

og døden har inntrått….

For 4 dager siden

fortalte du meg at du hele

tiden hadde en følelse i solar-plexus,

som om noe liksom hele tiden strømmet ut derfra….

Du, som er Lars, sjelen din,

holder på å trekke seg ut av kroppen.

Tilbake blir til slutt bare et tomt skall,

frakken er liksom blitt utslitt

og bør snart kastes….

27.4.2000

Jeg rydder i kjøleskapet.

Heldigvis begynner det

å minke der,

det er jo ikke så mye

jeg spiser alene nå.

Det er fremdeles ting igjen

av maten jeg kjøpte inn

til bryllupsgjestene.

Mye må kastes –

for gammelt på dato…

Innerst inne finner jeg

to små hotell-pakninger med syltetøy….

Rare Lars,

du hadde alltid mani med

å ta med deg slike hjem

når du hadde vært ute og reist.

… og her fant jeg altså

minnene fra din siste foredrags-reise,

ikke mer enn 1 måned siden……

Jeg brister i gråt,

dette er så vemodig……

Litt senere skal jeg ha middag,

oksestek-rester fra min datter, Trine.

Mens jeg danderer tallerkenen

med yam, erter, gulerøtter, rosenkål,

oksestek og bearnaise-saus, ser jeg

at det mangler noe rødt.

En tanke farer gjennom hodet mitt,

..nå skal jeg jammen meg gjøre ære

på din siste hotell-pakning med

jordbærsyltetøy…

Det er jo nesten som tyttebær !

Jeg danderer det fint på siden,

og tallerkenen ser ut som et kunstverk !

Den røde klatten var virkelig prikken over i`en,

og det har også du vært i mitt liv…….

Og så inntar jeg vårens første måltid på terrassen

….helt alene….

27.4.2000

Alle som kommer innom

forteller deg hvor praktfull

hagen er med påskeliljer og vårblomster.

De lurer på hva du har gjort

med de for å få de så store ?

Plutselig sier du at nå vil du ut i hagen!

Jeg tar deg på alvor og

ringer hjemmesykepleien,

og de kommer 2 stk.

et par timer etterpå.

Du er ikke helt med lenger

i det som foregår rundt deg,

men en ting er helt sikkert,

du skal ut, og det skal vi

prøve og hjelpe deg til!

2 sykepleiere hjelper deg

fra senga og over i do - stolen,

den må brukes som rullestol.

Med litt strev får de på

deg ullklær og capsen fra Alaska,

den Espen ga deg etter sin tur dit.

Så styrer de deg ut av soverommet,

gjennom foyeren,

og nå har du det verste igjen,

det høye steget ned til yttergangen,

noen skritt der og et par skritt til

ut hovedinngangen, og til slutt ut

på trappa.

De hjelper deg mens jeg plasserer

en stol med ullteppe på toppen av trappa,

og etter en stor anstrengelse,

ikke minst fra din side,

ER målet nådd.

Du dubber litt av så sliten er du,

kroppen din er jo bare kraftløse knokler nå,

men sterk vilje har du fortsatt,

som alltid !

Så skuer du utover

de fantastiske blomsterbedene

med påskeliljer og vår-blomster,

jeg skulle likt og visst

følelsen du hadde inni deg

akkurat da !

Jeg springer over til 2 naboer,

og de kommer for å være med

på kaffe i hagen – akkurat som

i gamle dager !

Du får i deg ½ kopp kaffe

pluss ½ tørr kjeks,

ikke dårlig, for du har ikke fått

i deg noe føde på veldig lenge nå….

Så tar vi bilder, mange….

fra din siste tur utendørs….

27.4.2000

Alle sier at jeg må ta

vare på meg selv!

Men hvordan kan jeg klare det ?

Hele mitt liv består i å sjekke deg,

tømme uringlass, påse at du har

nok å drikke hele tiden,

smøre leppene dine for de tørker ut,

er du for varm eller for kald??

Koke klær hele veien,

jeg setter min ære i at det henger,

som perler på en snor hele veien,

rent håndkle med ren klut,

på rekke og rad,

rene t-skjorter og rene truser,

rent bad, rent toalett,

friske blomster overalt…..

Jeg må ta telefonen 10-15 ganger pr. dag,

svare høflig og interessert på

hvordan det står til.

Ta imot besøkende,

forsøke å være noenlunde frisk og opplagt,

koke kaffe, lage te….

Ikke tro at jeg ikke er takknemlig,

for all innsats fra mine barn,

nære venner og gode naboer….

alle de er bare fantastiske.

Hjemmesykepleien likedan,

jeg vet ikke hvordan jeg kan

få rost dem nok…..

Men jeg har nesten aldri

5 minutter for meg selv i

løpet av 1 døgn-

til og med om natten er

det noen som sjekker meg

mens jeg sover !

Og frihet er et av mine største behov !!!

Jeg må ta telefonen 10-15 ganger pr. dag,

svare høflig og interessert på

hvordan det står til.

Ta imot besøkende,

forsøke å være noenlunde frisk og opplagt,

koke kaffe, lage te….

Ikke tro at jeg ikke er takknemlig,

for all innsats fra mine barn,

nære venner og gode naboer….

alle de er bare fantastiske.

Hjemmesykepleien likedan,

jeg vet ikke hvordan jeg kan

få rost dem nok…..

Men jeg har nesten aldri

5 minutter for meg selv i

løpet av 1 døgn-

til og med om natten er

det noen som sjekker meg

mens jeg sover !

Og frihet er et av mine største behov !!!

27.4.2000

Camilla, vår gode nabo,

gjør mer underverker for oss

enn hun er klar over selv.

Hun sier at denne tiden

på en merkelig måte

har vært berikende for

henne selv.

Uttalige timer har hun

tilbrakt i vårt hus

i den siste måneden.

Enten ved ditt sykeleie,

samtalende,

med sin hånd i din.

Eller over kaffekoppen med meg,

tilstedeværende,

lyttende,

interessert,

ivaretakende.

Aldri nei i din munn,

du stiller når jeg trenger deg.

En barmhjertighetens samaritan !

28.4.2000

Du er merkelig til morningen i dag,

har flyttet rundt på ting på nattbordet

og det lille, runde bordet som står

ved siden av sengen din.

Jeg spør om hva du har holdt på med,

men du svarer at du ikke har gjort

noe som helst !

Så ser du så rart på meg og spør

så om jeg også er med på komplottet i mot deg ?

Jeg svarer deg ikke,

men jeg kjenner at jeg blir såret og motløs.

Jeg tar meg sammen, og snakker videre

til deg om vanlige ting.

Så forteller du meg at det er så lyst ute i dag,

at du kan ikke fortstå at det kan være

nødvendig for deg å stå opp i dag

og gå ut nå som det er så lyst ute !

Jeg funderer på

om du nå har fått eterisk syn.

Ser du nå utstrålingen fra plantene

buskene, alle ting?

Du er så svak nå,

og jeg vet at hjernen din ikke

får nok oksygen,

og derfor har du endret deg så mye.

Men hva ser du virkelig??

Jeg vet at når døden nærmer seg, så

kan man få eterisk syn.

Jeg må bare ta meg sammen,

og bare godta alt som skjer med deg.

Jeg elsker deg jo,

og har gitt deg lovnad om

at du skal få lov til å dø her hjemme,

og jeg har også lovet deg å påse

at du ikke har smerter!

Jeg vil stå på til jeg stuper,

jeg har likeså stor styrke

og stahet som deg,

jeg vil aldri tillate at noe

får slå meg ut når vi

har kommet så langt i dødsprosessen.

28.4.2000

Du har dårlige dager nå,

lever helt i din egen verden,

fabler og fokuserer på merkelige ting.

Jeg forsøker å forholde meg til deg

på samme måte som alltid.

Det er slutt på besøkende nå,

du er for dårlig,

det har ingen hensikt,

bare vi nærmeste er rundt deg.

Jeg går ned til deg om kvelden

for å sitte hos deg.

Tidligere på kvelden har din

gamle venn, Torolf, ringt,

og som jeg lovet han, vil jeg

forsøke å overbringe en hilsen fra ham.

Med en gang reagerer du,

du er tydelig rørt, og nesten

et smil glir over ansiktet ditt.

”H-a-n var her også i min 70-års dag” sier du,

og er helt klarttenkende !!

Jeg setter meg og holder hånden din,

den er så varm, så varm.

Tårene renner nedover kinnene dine,

og du sier at dette blir siste

natten din før du reiser.

Du ser på meg, og så sier du:

„T-u-s-e-n, t-u-s-e-n t-a-k-k

for at du har stelt så godt med meg

i alle disse årene !”

”Tusen, tusen takk, i like måte”, svarer jeg,

og tårene dine renner i strie strømmer.

”Du, d- u-”-

du orker ikke å si mer.

Så forteller jeg deg at når du har reist,

så vil jeg være den som steller

ditt jordiske hylster, pynte det og

gjøre det pent og fint før det går

tilbake til Moder jord.

Jeg spør om jeg nå kan få lov til

å stelle neglene dine og barbere deg.

Du nikker.

Etterpå ligger du med lukkede øyne,

du knuger min hånd med begge

dine hender.

Du puster tungt, og sier ”åh”

mange ganger.

Jeg lurer på om dine siste minutter

har kommet, så jeg observerer alt

som skjer med ansiktet

og kroppen din.

Så spør jeg om du har smerter,

du nikker og viser med hånden

at du har vondt i mage - -området.

Du sier at du er så varm.

Jeg tar dynen vekk, og så

smeiker jeg magen din ømt.

Det ser ut som du nyter det.

Så pakker jeg deg godt inn,

kysser deg på pannen,

smeiker kinnet ditt,

og du sier at jeg kan gå opp nå….

3.5.2000

2 venninner kom på besøk i går.

Vi koste oss på terrassen,

og hadde nyplantede blomster

rundt oss på alle kanter….

Til å begynne med dreiet

dere samtalen inn på andres

sykdom og problemer.

Jeg ba dere pent om vi heller

ikke kunne snakke om blomster

og positive ting…..

Natta ble forferdelig……

Jeg lå lenge og vrei meg

og fikk ikke sove.

Til slutt sovnet jeg inn i

de verste mareritt med mye ubehag.

Klokken 3.30 sto jeg opp,

støl og med verk i hele kroppen.

Jeg laget meg 2 skiver med

grisla - brød og tyttebærsyltetøy,

kokte kaffe og leste morgenavisa

som nettopp var kastet inn på

inngangstrappa…..

3.5.2000

Legen vår kommer på besøk,

nå har vi ikke sett ham på 3 uker,

han har vært på ferie.

Det var så godt at du tok deg

god tid til meg også,

godt å få snakke med en lege

om erfaringene med den døende

og også om egne problemer….

I dag fant han forstørrelse av

leveren og klumper i magen din…..

Dette er sikkert årsaken til

stikningene og de diffuse smertene

du har klaget over i det siste.

Allikevel holder du ut, vennen min.

Det er helt utrolig at du i

mesteparten av ditt sykdomsforløp

på over 3 år, har vært smertefri….

4.5.2000

Så kom tiden for smerter

til deg også.

I ettermiddag klaget du faktisk

for første gang siden du ble

sengeliggende for 5 uker siden.

Klary og jeg satt på hver

vår side av sengen din og healte deg.

Det hjalp en liten stund.

Men jeg måtte tilkalle legen, og du

fikk en smertestillende sprøyte.

Den hjalp ikke,

og da ble det neste steget morfin.

Plutselig var hele huset

fullt opp av folk –

hele den nærmeste familien

på begge sider var tilkalt.

Du var utrolig utmattet og sovnet,

og da du våknet, var

du i lykksalighetens land…..

Du var så lykkelig,

hadde det så herlig sa du,

i din morfinrus

og med alle dine rundt deg…..

Vi var vel alle sikre på

at du ikke ville overleve natten.

Så jeg dro ut for å kjøpe friske blomster,

jeg ville så gjerne at du skulle ha

et vakkert døds –rom.

Jeg tente levende lys,

og spilte din yndlingsmusikk….

I natt satt to av dine barn

og våket over deg,

de delte det opp med en økt

fra 00-03, og en fra 03-07.

Du sov stort sett gjennom hele natten,

og forunderlig nok,

klokken 8.45 var du våken!

”Er jeg død nå?” spurte du.

”Nei, du er fremdeles her”, svarte jeg.

Du var nå rolig og smertefri,

og vi hadde fått en ny dag

å ta fatt på sammen…….

8.5.2000

Vi har gjennomgått noen

svært tøffe og vanskelige dager.

Morfinen virket bra kun en gang,

siden ble du rett og slett psykotisk av det -

du trodde du var den nye Messias

eller kapteinen på et stort skip.

Mye redsel, angst og frykt kom

opp i deg, og du ville hele tiden

ut av sengen -

men du klarer jo ikke

å stå på egne ben !

Jeg sa stopp til morfinen,

du klager ikke over smerter lenger,

og den forandret deg til noe

du ikke er,

eller noensinne har vært.

Da du var inne i den verste perioden,

sa du plutselig en natt

at du var så sulten !

Du ville ha lapskaus, og det spiste du,

ganske mye til å være deg,

du har jo ikke spist på flere uker !

Du sover mye, og da har du det godt,

men plutselig kommer uroen over deg…..

Du prøver å uttrykke noe

som ikke alltid er like

lett å forstå - du har

laget deg nye ord som

bare du forstår…..

Heldigvis kjenner du meg igjen.

En natt da du var inne i

en stor fantasi, stopper du

plutselig opp, peker mot meg

og sier til sykepleierne fra natt - patruljen:

”Der er min elskede Arnhild !”

Det er godt at slike ting kommer,

det gir meg trøst i en heller

tung, vanskelig og veldig krevende tid.

Jeg vil at du bare skal ha det godt,

og jeg blir sorgfull når jeg ser at

du er redd og frustrert…….

9.5.2000

Takk til Gud for de gode støttespillerne.

I formiddag får jeg en telefon :

”Arnhild,

jeg vil bare si deg at jeg tenker på dere !”

En kollega fra 15 år tilbake

ville bare ringe og formidle dette.

Det varmet meg utrolig……

Tusen, tusen takk, Gunn….

Vår gode venn, Odd Ståle,

støtter opp som alltid.

Ringer hver dag, og kommer

på besøk så ofte han kan.

Synger favorittt - sangene dine,

Han er min sang og min glede

og Den himmelske lovsang.

Han ber for både deg og meg,

og vi blir ivaretatt.

Mange venner sender oss healing,

kjærlighetsenergien strømmer i mot oss,

gir oss kraft til å holde ut….

Det er godt å ha barn og barnebarn

i nærheten,

de kommer daglig.

Barnebarna gir meg alltid

stor glede og kjærlighet,

de lyser opp i tilværelsen og gir

meg mot til å gå videre -

også til dagene som kommer…..

10.5.2000

Dagen for blomsterfestival i Frelsesarmeen !

Vår gode venn, Odd Ståle, står hvert år

som arrangør for dette.

Da stiller venner, venners venner,

kolleger og beboere

på sykehjem i Frelsesarmeen

og fyller den opp i hundretall!

I går var du så dårlig at jeg

måtte sitte og våke over deg hele veien,

og jeg var sikker på at jeg måtte avskrive

å få være med på dette.

Men til morningen i dag var

tilstanden mer stabil, så jeg

organiserte meg optimistisk

med pass til deg.

Jeg gledet meg som en unge

til å komme ut av dette

huset for en stund.

Jeg fortalte deg hva jeg skulle, men

da ropte du ut:”Nei, nei!!!”

Du vil helst at jeg skal sitte

hos deg hele tiden,

men hvis jeg gjør det,

blir jeg helt skrullete !

En venninne kom og hentet meg,

to andre venner hadde møtt opp

tidlig for å holde av plass til oss.

Det trengtes, for oppmøtet var 600 mennesker !

Armeen var full av blomster i alle fasonger,

fruktkurver og kunst som skulle utloddes,

og det var kjente fjes overalt.

Det var praktfull stemning,

og salen og galleriet var

fylt opp av positive energier…

………..

I fjor var du med ,og på oppfordring

leste du Prestens tale i Peer Gynt

for hele forsamlingen.

En måned tidligere hadde du kommet

hjem fra kreftavdelingen i rullestol.

Mot alle odds kom du deg da, og fikk

i gave fra universet et år til å leve….

15.5.2000

Da jeg kommer hjem,

springer jeg lykkelig inn på rommet ditt

for å vise deg den flotte gevinsten.

Jeg snakker i vei og forteller deg om alt,

tenk du smiler og er helt med !

Jeg sier at det vil passe fint på veggen bak deg -

men da rister du på hodet, og peker

mot veggen foran deg.

….”Der, så jeg kan se det,” sier du !”

Herre-Gud, dette er nesten ikke til å tro !

Jeg blir så lykkelig, og springer og leter

etter spiker og hammer,

og i en fart kommer maleriet

opp på veggen.

Du smiler fra øre til øre, og er tydelig

fornøyd med gevinsten du også.

For første gang har vi vunnet noe på Frelsesarmeen !

Når natt - patruljen kommer, er det første

du gjør, å peke på maleriet på veggen !

Og så forteller du at jeg har vunnet dette på

utlodning i Frelsesarmeen.

Snakk om lysglimt i en svært vanskelig tid !

Så stoppet bare skrivingen opp

av seg selv…...

Plutselig forverret din situasjon seg slik

at det ble både for vanskelig og for

tidkrevende å skrive om dagene våre.

Nå gir vi deg medikamenter for

eventuelle smerter og for å

roe ned angsten og uroen din,

du kan ikke utrykke hvordan

du har det lenger…..

Du er veldig urolig, og

vil ut og opp hele veien…

Har kreften angrepet hjernen din ?

Eller er det bare at hjernen

ikke får nok oksygen ?

Det eneste du får i deg

er bitte litt vann og ”silo-vann”,

dette er det nye navnet ditt på solo!

Nå vegrer du deg mot alt,

pleierne får ikke engang stelle deg,

du blir sint og feier de vekk.

Du holder fast i ting,

hendene dine har det febrilsk

travelt hele tiden….

I to dager har du ligget

og holdt fingrene fast

i gummislangene til

det permanente kateteret.

Du surrer ledningen til

den automatiske sengen din

to ganger rundt hånden,

og holder krampaktig fast.

Du klamrer deg fast til livet -

du har blitt livredd for å slippe det nå………

Hjernen fungerer ikke som før,

og dette har fått overtaket på deg.

Du var så tillitsfull til døden,

den skremte deg ikke.

I 9 år har du studert teosofi,

og du vet at det ikke finnes

noen død, bare en overgang til

en annen dimensjon –

i første omgang, astralplanet.

For et par måneder siden

leste jeg mitt foredrag om

astralplanet for deg.

Grunnen til at jeg valgte

dette temaet, var at jeg da

ville benytte anledningen

til å repetere dette for deg,

før din overgang kom….

Dette ligger lagret i din bevissthet,

og dette tar du jo med deg –

når du til slutt

klarer å slippe taket….

Når du ikke sover, ligger du våken

i timesvis og snakker om

uforståelige ting;

noe om EU, EFTA, EF,

Bermuda-triangelet, om alle slavene,

og du lurer på hvor vi skal gjøre av de,

om skatter og avgifter.

Du er helt fiksert på bokstavene

i alfabetet - du ramser de

opp i uordnet rekkefølge,

setter lyd på de

og lar de tordne ut!

De ”stygge” ordene slynger du

også ut med skikkelig trykk på.

Du er ofte sint nå,

og kaller alle for ”dumma”.

Nå har du også klart å trekke ut

to permanente kateter –

det må jo ha gjort forferdelig vondt.

Så den løsningen må vi se bort fra nå.

Det er utrolig at noen kan bli så tynn

som du er nå……

Heldigvis får du av og til roen over deg,

og da sitter jeg lenge ved sengen din,

og vi har en intens øyekontakt hele veien,

uten at du sier et eneste ord.

Alt som kommer opp,

som du nå forsøker å uttrykke,

tror jeg er fragmenter fra

tidligere liv .

Det du uttrykker gir ingen mening for oss,

men det tror jeg det gjør for deg.

En dag mens Espen passet på deg

og han kom ned for å sjekke deg,

hadde du plutselig satt deg opp i senga og sagt :

”Se lyset – hvilken herlig følelse !”

Så hadde du lagt deg ned igjen,

og holdt deg for øynene for liksom

å skjerme deg for dette sterke lyset.

Du lukket så øynene, og la

deg over på siden.

Stort sett så har jeg klart å beholde

humoren min.

Jeg kan le av ting, og fremdeles

se det komiske i det tragiske.

Uten denne evnen tror jeg ikke

at jeg hadde klart å overleve…….

Noen ganger rammer tungsinnet meg,

jeg gråter sjelden nå, tør vel ikke å

åpne denne kranen.

Jeg må jo være sterk hele veien,

må holde ut,

jeg har jo lovet deg at du skal få dø hjemme,

og at jeg skal påse at du ikke har smerter.

Det er et sterkt psykisk press

å høre på deg i timesvis.

Din passive, sovende tilværelse

er over – du har fått uante krefter

i stemme og hender !

Du hyler og skriker hele veien;

”Arnhild, kom og hjelp meg-H-J-E-L-P !!”

Når jeg springer ned til deg,

ligger du helt rolig igjen,

og ser ut som om du er død.

Så sitter jeg en stund

og holder deg i handa,

og da er du helt rolig.

Så fort jeg forlater deg

og går opp igjen,

så begynner du atter med

hylingen og skrikingen igjen…..

4.5.2000

Så kom tiden for smerter

til deg også.

I ettermiddag klaget du faktisk

for første gang siden du ble

sengeliggende for 5 uker siden.

Klary og jeg satt på hver

vår side av sengen din og healte deg.

Det hjalp en liten stund.

Men jeg måtte tilkalle legen, og du

fikk en smertestillende sprøyte.

Den hjalp ikke,

og da ble det neste steget morfin.

Jeg har aldri fått studere øynene dine

så godt som nå.

Du er uten briller hele tiden, og

øynene dine er liksom blitt mer åpne.

Du har nydelige øyne,

de er snille, jeg ser din

sjels dyp i dem.

De er grå - grønne med et

ørlite streif av brunt

rundt pupillene.

I går sa du igjen noe

som lysnet tilværelsen for meg.

Du sa : ”Den-aller-beste-av-alle!”

Jeg sa :”Hvem er det?”

Igjen svarte du :”A-R-N-H-I-L-D !”

Du måtte bruke stor anstrengelse

for å få dette ut.

Jeg tror nå at du har bedre

kontakt med sjelen din

enn noen gang før i denne

inkarnasjonen.

Alt som kommer opp,

som du nå forsøker å uttrykke,

tror jeg er fragmenter fra

tidligere liv .

Det du uttrykker gir ingen mening for oss,

men det tror jeg det gjør for deg.

Tilstanden din forverrer seg…….

Nå kommer det bare svake pip

fra deg en gang i blant : ”H-J-E-L-P !”

Du kjemper for livet,

du nekter å la sykdommen

overmanne deg……

Det surkler i brystet ditt,

du har vondt for å puste,

og jeg vet ikke hvordan jeg

skal klare og hjelpe deg !

Vi får ikke i deg væske

lenger heller,

du blir mer og mer utmattet……

Flere ganger ringer jeg legevakten,

og hver gang kommer en lege;

en lege sier at du har begynnende lungebetennelse,

en annen sier at du har vann i lungene,

en tredje sier at du kan klare å leve lenge

enda hvis du bare får tilført væske nok…….

Herre - Gud, hvordan skal jeg kunne

hjelpe deg?

Jeg ser på frykten og lidelsen

i øynene dine,

og det er så forferdelig vondt

å oppleve deg slik……

En lege velger å gi deg

en sprøyte med 5mg morfin, og

etter 4-5 timer en til…..

Du roer deg, og

kjemper ikke imot lenger.

Denne medisinen tok

knekken på den store

motstanden din……

Etter siste sprøyte,

ligger du bare med

åpne øyne som ser

opp i taket –

hele natten,

helt til klokken 12.15 18/5……